Stolsekk.......

Driver du med posteringsjakt, har du og prøvd stolsekken. En genial løsning. Klappstol montert som rammen på sekken. De mest avanserte har rygglene også. Klappsetet er lite og du sitter i en høyde ala "one size fits nowbody". Trekket mellom stolbeina kan være enkel duk eller en foret variant. Så lang alt vel, ..........eller

Du setter deg på setet. Du har plassert metallramma vendt ut til sidene. Stolen er ikke brei nok til at du har kroppen mellom metallramma.  Ramma hviler mot utsiden av lårene. Det går en stund. Ramma presser på muskulaturen og du kjenner dette blir ikke bra i lengden. Tvinger deg til å sitte litt til. Må jo være stille og minst mulig bevegelse på posten. Så går det ikke lengre. Du snur stolsekken. Ramma foran og bak.  Du blir sittende og skreve. Metallramma kan presse litt inn mot innsiden av lårene. Så venter du. Sitte behagelig er så som så. 

Alternativt er å legge noe ekstra på sete. Da kommer du opp av dumpa. Det gjør det litt mer behagelig. Hardt underlag er det. Seteknuter kjenner trykket, du blir mør og kjenner underlaget gnage. Velger du en stubbe kjenner du tresmaken i ræva, akkurat som på kirkebenkene. 

Det må justeres. Finne noe som passer å gjøre det mer mykt og behagelig. Det er hvertfall godt når støkket er over og du går fra post. Endelig blir det litt blodomløp i ræva igjen. 

God postjakt!

Om å sitte på elgpost

Når en utvider hva en jakter på kommer det nye erfaringer. Støkkjegeren som stadig går, søker nye steder, tetter og biotoper en tror på, skal sitte i ro. Med erfaring fra duejakt vet en noe om å sitte på post. 

Rastløsheten over ingen endring må tøyles. Støkkjegeren får stadige endringer, er det noe der i buska, hva finnes det i grankrullen der fremme eller på andre siden av myra. 

Postjegeren blir kjent med deg rundt seg. Så er det ingen endringer i skog eller terreng. Du sitter der og må ta inn det du har omkring. Med jaktradioen på øret får du noen meldinger. Du får vite om hvor hunden er, kjenninger med elg. Det knitrer i øret. Så er det stille. Radiodisiplinenen er streng, ikke unødige meldinger. 

Så sitter du der. Lytter, speider! 

Det skjer ikke noe, eller.... Du hører hakkespettens tromming på et tre, nøtteskrikenes prat i granene, var det en kviser som knakk? Du lar blikket gli over terrenget rundt deg. Ser etter endringer forskjeller i det som er rundt deg. Du er på vakt og lar sansene ta inn deg rundt deg. Du er der her og nå. Vindens sus i trærne får deg til å se etter,  var det noe der? Du lytter forbi bekkens susing. Tiden glir forbi, langsomt men også fort.  

Ved lunsj blir det snakk, hørte du det var noe mellom postene våre, elgen var i tetta, å så den ikke osv. 

Det er går fint å begynne på noe nytt. Merkelig hvor tilstede du er på post. Konsentrasjonen er der. Kanskje en tanke flyr ut til noe på jobb, og så er du tilbake. Det er terapi i seg selv og ikke minst er det fine dager ute. Det er visst psykologisk bra helse det og.