Ei natt ute!

Februar var gått over i mars. Snøen hadde gitt seg. Det var hele to uker uten noe snø å snakke om. Det var lenge siden en hadde vært i Vassfaret. Sist gang plukket en molte. Nå var molteplantene gjemt under snø, spørsmålet var under hvor mye snø?
Jeg dro aleine innover. Det var brøytet til Strøsdammen for andre år på rad. Da er veien inn stutt, 2 og en halv kilometer er ingen ting. Pulk ble pakket og tilpasset en liten kort reise ned. Ditto utsyr ble med. En kan jo ikke unngå at det ble med litt ekstra når pulken er rommelig og ideer om utenatt er med en.
Pulkas hadde både tarp, telt, ekstra objektiver og ditto klær. Til og med en dunjakke hadde jeg dratt med meg.
Det var lett å gå seg inn. Det var kanskje 15 s\cm med snø oppe på et lag som bar. Da er det enkelt å ferdes rundt omkring. Mørket hadde senket seg over landskapet da jeg var inne. Her hadde det ikke vært noen på noen av hyttene siden snøen ankom. Det som var av tråkk rundt kioene var et par harestier. Det var bare å grave seg ned til dærene. Ca meter'n med snø. Har vært bort i mer snå i mars i Vassfaret.
Lørdann ble brukt til å finne igjen et fotostativ, sjekke litt omkring i nærområdet. Noen hadde satt benken på plattingen under østveggen. Den skulle tilbake og ja da ble det lunsj inne gitt.

Så var pulkas igjen pakket og da for ei natt ute. Det var mer enn nok av utstyr til en overnatting. Tror det kunne blitt opptil 4 - 5 lag med ullklær før skalljakker eller dunjakke. Halvparten ble ikke brukt selvfølgelig.
Da jeg dro nedover dalen ble jeg overrasket av folk. Tenk folk inni her i mars. Ikke oppgåtte spor, ingen skuterspor gjennom dalen og.... Og så dukket det opp tre stykk i skogen. Det viste seg at de var på vei fra Vassfarkoia til Fønhuskoia. Da hadde vi hjulpet hverandre, med å gå opp spor. De var kommet ned over Likkistefjell. De mente at ruta de hadde gått ikke var akkurat pulkvennlig. Jeg kunne følge det lenge. De kom fra den leia jeg skulle. Ett stykke opp i åsen, der sporet deres kryssa vegen, brøt jeg av. Tok den gamle vegen etter skogsmaskinene opp i åsen. Der bak den ene kolla, svingte jeg av og opp på kolla. Der er det en fin furukole som ikke en kjeft går over, vel elgen hadde vært der.
Rigget til med telt der oppe, var litt usikkert på om det ble et østadrag. Da var tarp vel luftig og telt bedre. Samlet ved for  lan og så kunne en kople helt ut.
mobilen var i flymodus, det er tross alt lite dekning i dalen. Så kunne jeg rigge til med kaffe på bål, enkel middag og roe helt ned. Begge nettene var det overskyet så fullmånen var godt gjemt bak dem. Da var det bare å suge til seg stillheten. Det er noe med det å være slik ute i stillheten. Ingen å snakke til, ingen stemmer som bryter stillheten, eneste kan være fugle og rev. Ikke et enda reveskrik i natta, perleuglas hukring var ikke å høre. Eneste var vel tiurvarsleren jeg hørte. Godt er det!
Da jeg vandret langs med elva dagen førså merket jeg meg at den hadde løka seg seint. De vandte overgangene var ikke der. Der vi henter vann var det ikke den kanten det normalt er. Det var en svak skråning ned og så var det elveisen en meter utover. Så klukket vannet forbi. Isen ut til elvevannet var faktisk bærende. Elva løker seg nok ikke heilt i år. Enkelte steder var det noe morsom å finne. Elva former sine skulpturer selv.
God tur til neste mann!