Til Norges tak!

Ferie er så mangt, for noen er det å ligge på en strand, andre digger å rangle rundt i norske fjell og skoger. Jeg hører til det siste, og gav burt en tur til unga mine. Det var et opplegg med 3 overnattinger og så gå i fjellet ut fra det. De valgte seg Spiterstulen. Derfra er det jo opptil flere gode steder å gå, lavt i terrenget i dalene, eller opp å høgdene, og da Norges tak - Galdhøpiggen.
Vi dro av sted på en torsdag slik at vi kunne gå gode turer to av dagene. Da vi kom opp fikk vi til en liten tur opp i Visdalen mot Leirvassbu. Det var akkurat passe, i godt vær. Så kom fredagen, og alle var innstilt på å ta det store målet for mange; Galdhøpiggen. Jeg kjente ruta, ikke gutta. Det er jo reelt sett bare en trolig lang motbakke, med mye stein. Høydemeter på kartet var 1350, samt at du må ned fra Svellnosi, før du bestiger Keilhaustopp og så ned før du når selve Piggen. Da ble det endel flere høydemeter gitt.

Det ble startet med godt mot og tøffe tryner. Det var jo bare å "frese" opp. Den første mota er jo sti og .... ja det var bratt for den ene og den andre. Det var noen unge kropper som måtte vekkes og komme i gang. Noen vondter som noen merket, andre kjente litt på fottøy og at det var en fysisk utfordring. Det er også en psykisk utfordring. Det å ville og presse seg på tross av litt smerte det å løfte seg opp opp og opp til toppen. Kjenne at det er mer enn bare en enkelt søndagstur.

Vi kom opp over brinken, den første mota. Så flatet det ut opp mot der vi møter Svellnosi. Det er jo god stigning. Det var en blanding av stein og snø. Det lå godt med snø i fjellet fortsatt. Det var noe eget å stige oppover. Og der ved kanten der vi fikk løftet opp til Svellnosi fikk vi både utsyn og en passe pause. Burde blitt Vikafjell-reklame dette bildet. Så var det å fortsette. Enkelte av oss, itte je, begynte å kjenne at det var mer krevende å gå motbakkene enn de trodde. Lårene skal løft og løfte igjen. Melkesyra begynte å gjøre seg bemerket. Det er ikke til å komme unna at det begynte å gjør litt vondt. Så kom vi over Svellnosi. Og der lå Keilhaustopp foran oss. Ned en brett kneik og så rett opp igjen. Det var ordentlig motbakke opp til Keilhaus. Det lå snø der i kanten ble det å stabbe i snø eller velge stein. Det ble stein. Langsomt steg vi opp Keilhaus. Så kanten der oppe. Skyer drev forbi. Syra meldte seg atter en gang i lårene til et par av oss. Det ble litt venting for å samle oss. Der på toppen av Keilhaus, så vi det forgjettede land - Galdhhøpiggen med sin lille bu og ellert bare stein og atter stein. Det gikk nedover og de ble litt lettere, så gikk det flatt oppover og deretter opp. Det ble en stopp. Så gikk vi videre, og etter noen nye minutter en ny pause. Det var lår som måtte resirkulere melkesyra. Så en ny etappe. En annen av oss gikk fort et lite stykke og ventet. Litt intervall over det. Så kom vi til kanten der vi fikk se ut over mot Veslepiggen. Da var det bare å sige opp til toppen. Da var det pause, etter fire timer med motbakke.
Gråværet kom og gikk. Skyene hang liksom på alle toppene, vandret fra den ene til den neste. Plutselig åpnet det seg og vi fikk se alt omkring oss, før det løka seg igjen. Solbærtoddy, te, kaffe, kakao ble drukket sammen med noen brødskiver. Det var å hente seg inn før vi skulle nedover igjen.
Turen nedover ble jo enklere. Det var jo nedover. Beina skulle ta i mot, kjenne vekten av kroppen presse på og holde kroppen igjen. Det var ganske greit ned til Keilhaus. En kunne kjenne litt på den videre ferden nedover. Sjøl var det kjente fornemmelser, uroa ikke mye. De andre var ikke like kjent med den delen av kraftprøven.

Kom opp Keilhaus, over og så var det ned der da. Gå i steinen eller jabbe i snøen.Svaret var enkelt, vi brukte rumpa. Først hver for oss, så kom ett felt der det var greit å kjøre tog. Da ble det så mye lettere. Det svisjet nedover, oppsss...... der var det vist en isklump i renna, den svei litt i skinka, og spruten av snø stod om støvlene. Vel nede gikk vi omkring Svellnosi før vi kom til nye snøfelter. Det var da vi gikk i steinfeltene at det igjen kom opp disse fysiske utfordringene. Tær traff støveltupper. Etter hvert ble de ømme. Det ble  å gå litt forsiktigere slik at man unngikk å slå i mot støveltuppene. Det gikk noe seinere igjen. Så kom vi til snøfelter. Det var lettere igjen. Så kom vi til brinken, kom over og så ned på Spiterstulen. Så nær så nær, bare rett der nede, og så langt likevel. Mange høydemeter og nok et par km å gå. Vi snodde oss nedover. Skyene tetnet til igjen. Det så ut til å være noe vær på gang. Kom de før vi var nede. Joda, vi fikk et regnskyll før vi var nede, heldigvis ikke så ekstremt. Og våte ble vi. Da var det sannelig godt å komme ned. Komme innendørs, trekke støvlene av og få renset seg i en dusj. Noen var klare for en liten høneblund, det fikk de ikke. Middag og så kortspill frem til 23. Så var det noen ungdommer som sovnet som steiner etter dagens utskeielser.
Lørdagsmorgen, stinn brakke i frokostsalen. Vi fikk ordnet oss frokost, og kom ut litt seinere enn dagen før. Da satte vi kursen mot Glittertind. Det ble en sakte oppstigning over første stigningen. Det var ømme tær og muskler som skulle vekkes til livet igjen. Da vi kom opp så ble det lettere. Da flatet det ut i dalen. Det ble godt å gå, ikke tungt, lett å gå der det ikke var så steinet. Vi kom over bekk og elv før vi begynte på stigningen inn mot Steindalen. Der steg det igjen. Ikke veldig raskt, og du merket likevel at det steg. Vi krysset elva i Steindalen og kunne gå på gressmoene inn mot der vi møtte virkelig Glittertind. Der tok vi en lang rast. Vi hadde sett noen folk på veien, ikke mange. Galdhøpiggen var langt mer folketett og sikkert køgåing denne dagen. Det slapp vi her inne. Så kom vurderingene, skulle vi gå opp. Ikke alle bein var klare for det. Noen ønsket det veldig. Vi var her på samlet tur. Da må man justere seg og ta hensyn, finne dette felles som ikke splitter. Da ble det å ta hensynet til svakeste ledd i lenken. Det var greit å komme opp, dog vi skulle ned igjen også.

Det fikk gå på kontoen for læring om forberedelse og noe mer fysisk aktivitet før slike fysiske utskeielser. Returen gikk fint selv om de ømme tær bremset tempoet noe mot slutten av nedfarten. Det var uansett en god tur denne dagen også og med mer sol enn dagen før.
Vi gjorde som dagen før, Det ble middag kortspill frem til søvnen kom krypende inn i trøtte kropper. Det ble raskt stille denne kvelden og.
Søndann opprant med blå blå himmel ikke en sky i starten. Da ble det atter en tur innover Visdalen mot Leirvassbu, før vi måtte dra hjem. Det var tross alt noen som hadde noe å gjøre på mandagen. Ferieslutt og jobb. Andre skulle hente besøkende fra Australia og vise dem Oslo før dem for til Trondheim.

En god turhelg med gutta, og da blir det tur neste år også.

Stikk, bitt eller hva det var.....

Vassfarlandskap

Vi dro til Vassfaret med bilen full. Kano på taket og noen saker og ting som skulle ordnes med. Det er jo alltids noe som kan gjøres for å skape en litt lettere tilværelse selv om det er i det gode og primitive livet. Det er jo så at ei koie med begrenset plass, lite oppbevarings muligheter for mat og kummerlig dusjforhold, så kreves det litt ekstra. Lauging i bekk og elv er jo helt innafor om sommeren, kan være kaldt, og friskt skal det jo være. Seinhausten, vinteren og fram til uti juni er det derimot noe mer utafor, bokstavelig talt, å drive lauging i elva.

Vaskevannsskåpet

Så av alle praktiske små og store ting og tang så ble det tilordnet og skapt en mulighet for bedre rammer omkring vaskevannsfat og akkurat dusjing, innendørs så vel som ute. Mye man kan gjøre er man bare kreativ.Til venstre ser du skapet vi ordna til, lukk det og vaskevannsfatet er borte, samt at du hat en anna god plass til litt andre saker og ting. Plassen ute i førsterommet virket også større etter disse små justeringene. Litt lettere å ta et ekstra døgn eller to unna følk.
SÅ det var noe av tida som gikk til slikt. Så vandret vi oppom Strøsdammen. Eneste måten å treffe følk på, Vel vi oppsøkte dem ikke, men fisket litt og nøt sola som var den eftan. Det var ikke det store som skulle skje, Kun ei enkel tur den dagen.
Dagen etter var vi enige om en lita tur før lunsj. Så kunne vi sikkert om været tillot å ta kanoen i bruk på Strøen. Ei lita tur, så kunne vi se innom noen moltemyrer og slikt. Grovt sett var turen innom Trytetjern, over Skartjern, så over Strøslis topp og så ned i Fasalskaret og over elva til oss sjølve.Ikke rare turen, kun 4 dryge timer det meste i fri dressur utafor sti.
Det var vel i denne sammenhengen at det var noko å skrive um. Det var jo slik at høggørm hadde vi sett tidligere i år. Det var slik at jeg fylte vannflaska i bekken fra Skaret. Det var jo greit. Litt opp fra fiskarplassen, midt i bekken der var det lett å fylle flaska. Det var 10 - 15 meter opp i bekken. Så gikk jeg opp på fastgrunn og trøkket ned mot a N. Tråkker litt ut i en kvisthaug der ved siden av bekken. Plutselig kjennet jeg det stikk i leggen. Midt oppe på leggen, da jeg trådte til i kvisthaugen. Raskt ned til a N, så ikkje noko. Merkelig ulming i leggen, litt nysgjerrig på hva dette kunne være, og gikk opp mot kvisthaugen igjen- Så jo ikke noe der da. Så at bak på leggen var det kommet et rødt merke. Det brant, eller ulmet eller hva det nå var bak i der. Ikkje satt det noe i den røde flekken heller. Kveps burde det ikkje være. Kvist, insekt eller høggørm?

Litt uroa blei vi. Mobildekning lik null, passe nært veg, dog langt til følk. Bak i der er det ikkje mange som rotar seg inn på. Planen videre var opp forbi Venedokk, Skaret og inn på Strøsli. Blir 350 høydemeter det på omlag 3 km. Er det høggørmbitt, hold deg i ro. Joda, det er greit å seie. Vi la leie opp gjennom høgstflata og opp til vegen. Pulsen øka igjen, i varmen kom svetten. Hvordan kjentes dette da? Var det noe en merka seg i leggen, hvordan ble det med pulsen, ør i huggu eller .... Oppe forbi Venedokk tok vi ei lita pause, sjekket nettet, joda litt nett var det. Søk omkring høggørmbitt. Hold deg i ro, bør oppsøke lege, bilder som viste svulmne legger og hender. En reaksjon bør komme i løpet av en time. Nå var det gått sikkert 20 minutt og da med god puls. Sjekket leggen. Kunne ikkje se mer enn eit rødt punkt. Det var ømt og litt hevelse var det jo. Det stod at et høggørmbitt har to merker 3 - 9 mm mellom dem. Fann bare ett. Det var nå ømt og hovent lell. Reiste meg opp at, svimra det ørlite?   ..... Tja, vi fikk følge på og sjå. Vegen bortover var flat, før vi begynte opp mot Skaret og Skartjernet. Der stig det. Kjent at det stakk litt i leggen inni mellom. Nå vi kom til Skartjern. Der tok vi oss en passe pause. Timen passerte. Var det noen mer reaksjon. Hovenheten var der, det var eneste. Formen var fortsatt helt i normalen. Vel, da var det vel ikkje noko å uroe seg spesielt for. Vi brøt opp og la leia over Strøsli, vinden fra vest var det mest plagsomme der oppe, så søkk vi ned i Fesalen og bikket over kanten og ned i Vassfaret igjen.
Hva det var som stakk - beit i leggen kan vi bare fantasere om. Insekt, en kvist som slo opp i leggen eller en høggørm som ikke fikk inn bittet, eller beit unnlot å sprøyte gift. Kanskej var jeg innen den heldige 30 %. Overlevde gjorde jeg jo.

Under Nevlingen

Dagen etter var det lang tur. Grått vær. Ikkje noko å legge seg på plattingen eller badesteinen for. Det blåst en god del og kano på Strøen kan være en interessant opplevelse. Strøen kan gå hvit om du er ratt uheldig. Freista lite. Så da ble det matpakke, kaffe i sekken og ned hvovedveien i Vassfaret. Det er stien så det er sagt. Vi tenkte oss ned til Skrukkefyllhaugen. Det var lett å gå stien til Nedre Grunntjern. Den kan vi ut og inn, la oss gå den i svarte haustnatta og vi vil komme fram. Hver en stein er kjent. Så tok vi den lette løsningen og gikk veien over Skjærberget. Der på Skjærberget var det litt mobildekning. Da passa det stå under Nevlingen og prøve å sende - få inn en eller annen melding. Vi gikk til Skrukkefyllhaugen, prate litt med dem ned på der, før vi gjorde vendreis. Da fulgte vi igjen hovedveien langs Nevlingen. Innom hytta til Edvard Elsrud og videre opp til Vassfarplassen. Så sneik vi oss til å følge veien opp til Suluvatnet. Der stod det sannelig en sykkel. Da vi kom midtveis på Suluvatnet traff vi en kar. Han hadde syklet fra Nevlingdammen. Faktisk einaste vi traff på sti og vei mellom Nevlingdammen og Trytetjernsvelta fram og tilbake. Snakk om å få være i fred og kunne la tida gå sakte. Det blei dryge 24 km på gps'en denne dagen. Ble litt møte bein og kropper av det selv om det var nokså flat rute. Vi satt litt ute og jeg fikk skjefta om øksa hass Elling. Øksehue hadde løsnet og da var det en lita jobb å gjøre med det.

Dagen etter var det gråvær fortsatt. Ikke vær til Strøentur, og slutt på middagene. Da ble det nok til å runde av for denne gangen. Før det tok jeg sag og øks fatt. Det lå en stokk i bekken, den var halvveges ned i. Hadde blitt lagt som bru, og så velta ned i. Det var 2 år sida. Barken lå uta på og stokken var våt. Jeg hadde begynt før i uka. Den var til å rikke på. Dog den var ikke til å fløtte på. Det var den for tung og krevende til å gjøre noko med. Jeg lagde et skjær i stokken på en passe ovnslengde. Halvt ned i stokken. Så var det fram med øks og kløyverøksa. Kløvde av det jeg hadde sagd til. Så nytt skjær og øksebruk igjen. Jobbet meg ned gjennom stokken. Etter fjerde omgang satte jeg øksa i stokken. Løfte og dro, Da kom den mer opp på land. Ikke helt ut av bekken, men mer til å håndtere noen skjær til. Det ble mer jobbing og så var stokken på ein måte kløvd. Jeg hadde hvertfall en halvstokk og noko furuved til tørk. Den halvstokken fikk jeg hjelp av N til dra, løfte helt opp slik at han no ligg til tørk. Den skal bli til en del av kloppen over bekken.