Det var i de dager at det gikk ut bud om at jakta var i gang. Vi lastet opp biler og dro til fjells. Ene var kommet opp dager i forveien og varmet hytta opp, mens vi to andre kom til rakfisk på kvelden 14. september. Jakta åpner 15. september i dette terrenget. Medbrakt akevitt ble drukket sammen med rakfisken.
Dagen etter var det jakt. Tålelig tidlig oppe. Slik var de tre påfølgende dagene også. Vi er kjent i terrenget, og i år som i fjor var det kun orrfugl vi kunne jakte. Statsallmeninga skal legge om jaktkortsalget til neste år. Da blir det muligheter for eierne av hytter inne i allmeninga trur vi.
Nå kunne vi selvfølgelig folrtalt om hvor vi gikk og hva som skjedde, det er jo det det handler om, er det ikke. Bilder av topper med selfies, blå himmel og alt viltet som skytes. Skrytebilder til venner og alle der ute legges ut på fjesboka og insta. Kanskje også noen bilder på Snap.
Terrenget vi går i var fjellbjørkeskog. Innslag av gran. Graninnslaget har vært økende de 30 åra vi har jaktet der inne. Tregrensa er og stigende. Klima og miljø kan vi sikkert diskutere seinere. Det er teiger med tung blautmyr og til steinete lier der det er et "helv...." å ta seg fram. I år var det tørrere enn før, til og med tørrere i terrenget enn i fjor. Alle putter og blautsøkk vi kjenner så godt og går rundt kunne vi nå krysse uten at støvla fikk vann på sålen. I nokre drag der myrene har oppkomme var det blaute, men ellers tørt. Der ved Fiksus kunne vi krysse elva flere steder uten å tenke hard på hvordan krysse. For et par år siden var det å vade til midt på låret. Var denne klima- og miljøsaken da!
Med fire dager i beina kunne det vel oppdateres og status skrives som, bedre med fuggel i terrenget. Kvota var utvidet fra 3 til 5 fuggel pr person. Det var fuggel å se hver dag, vi er jo kjent og vet hvor en skal gå. Vi gikk i nye teiger og og det viste seg fuggel der og, i sånne blindsoner der vi trur andre ikke går. Det var flere skuddsituasjoner og fuggel satt parvis eller enkelt. Til og med tiur hadde vi på 1.000 meter'n. Høyde meter over havet altså, og på 40 meters hold. Da skyt en ikke. Børser ble pusset hver dag, både en og to, men ikke tre. Det er jo slik for oss støkkjegere, det er ikke støtt at fuggel sitt der vi går, og så er det jo opptil en og to bjørker i veien, eller ei gran eller ubalanse i steget, en dump bak der vi satte foten og skuddet sklir ut av skuddretningen. Du har gått i tre fire timer, ikke merket noe. Konsentrasjonen siver litt ut, blir litt sulten, lei, beina er tunge, tankene går over til.......... og så virrer det i vinger og du ser bare fjøra av fuglen. Eller den haran som trøkket så hardt at den gikk ut bakover. Ny ubalanse og dump som førte til bomskudd. Det var vel ikke året vårt i år, jeg kan ikke si noe om de andres skuddsjanser, og sekkene deres var tomme for vilt både ut og inn fra hytta. Egen sekk var tom hver dag. Patronbeltet ble lettet med ett skudd. Halvsjanse der oppe i lia ved Bukono.
Støkkjegerens tålmodighet og vilje til å komme ut gir fasit. Jo, flere mil i beina du har dess bedre er det, og sjansen større for at du støkker fuggel og hare i gode skuddsjanser. Nå la vi bak oss 36 km, ikke mye tenker du kanskje, dog i terreng uten sti og med vierkratt og einer til bryskassa er det fort vekk å regne som det dobbelte. Vi får legge til noen kilometer til i høst så blir det nok rå med vilt til jaktselskapet!
Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!
