Med joggesko på snøen!

Ikke overskrift uten grunn, første helga i 2014 hvor det var en værlig invitt til tur. Været på Romerike så langt i år har vært grått, sludd, regn, mildt grått og om du lurte flere varmegrader enn kuldegrader. Kun noen få dager i februar kjente vi på kulda. Å sitte inne på hytte i gråvær eller hjemme, liten forskjell, jo kanskje og det staves OL.
Nok om det, - 1 og lett snø på fredann. det gav seg og så ble det klarvær. Det gav muligheter for måneskinn.

Lørdann opprant med blå himmel og sol. Etter en kopp kaffe og frokost la vi klister under skia og fulgte vannveien nedover dalen. Litt trådt i nysnøen, men under var det skare og hardt underlag. Vi skle oss ned på Aurdalssida og så på Hallingsida. Elva var åpen,nesten ingen snøbruer og de som var var tvilsomme. Lurte oss over elva på tynn is, tilbake på Aurdalsida. Vi lånte trappa på Tvillinghytte da vi drakk vår turkaffe. Solen forsvant bak skyene og  vi returnerte. Da merket vi at det blåste godt, litt sur motvind fikk vi oss.

Vi maste ikke på ettermiddagen, og først da vi nærmet oss blåtimen kom vi oss ut. Ski neida, vi satte på oss joggeskoa. Skaren bar, og den bar godt. Vi kunne gå rimelig sikkert på metertjukk snø, uten å ramle ned i. Kun få ganger brast skorpa. Vi rusla opp til fossen under Benterud. Fulgte elvebredden ned igjen en liten god kveldstur i lett skotøy.
Søndann møtte oss med gråvær. Det skulle komme snø. Vi somla oss ut og tenkte oss opp på Støen og skli oss nord og vestover. Vi lot det være.
I løpet av helgen så vi ikke en sjel. Å krysse Vassfardalen uten å se et eneste ferskt skispor var litt underlig. Hadde tru på DNT-medlemmer skulle ha besøkt Øvre Vassfaret. Ikke på lenge hvert fall.

En fredelig helg med mye tid - langsom tid - nesten plagsomt langsom - sunt, ja skulle tro det.

Høst - vinter - vår

Skreddertimer var kommet. Ute var det gråvær. Omkring null grader og kanskje en halv centimeter med snø. Joda, vi teller 30. desember og venter på vinteren. Skiene er klare, kun å ta inn, varme lett og sikle. Det blir ikke på denne siden av nyåret hvert fall. Underlig vinter, eller var det en lang høst, eller bare våren som kom tidlig. Ikkje veit je, je veit bare at dette er kjett!

Da er det greit å ta tak i turdagboka, sjå seg over skuldra og se hva ein har dreve med det siste året, og kanskje drømme om det ein har lyst til å gjera neste år.
Det vart flere gode vinterturer i Vassfaret. Sommer og høst ble også godt besøkt. Det roer seg sånn når snøen kommer, eller skulle ha kommet. Vegen inn blir lang og timene ute korte, Da er finnskogen lettere å ta seg til. Bilvei helt fram.
Når en titter inn i krystalkula og ser på hva som skal komme i året 2014, ja det er 200 år siden Eidsvoll og slikt. Hvor mange turer kan vi få til til Vassfaret og Finnskogen? Sein påske, omkring 15. april. va 10 dager etter at bjørnen går ut av hi i Vassfaret. Tro om det kan være snø der da? Og, hvordan blir det med å gå i fjellet. Rondane skal til pers hvert fall. Skulle vel vært over Sørbølfjellet, Pukla og Dyttholsfjella også. Annet som en kan se for seg, tja en helg i Grønsenngrenda hadde jo vært fint.

Får drømme litt nå i juletida og så legge en lita plan for noe av dette. Godt nytt turår!

Orrfuglene

Det begynte å demre. Orrfuglene satt på hver sin gren i furua. De glippet med øynene. Lyset tiltok. En orre strak halsen. Vendte hode så seg om. Enden for seg hang ølrøyken over vannet. Det var kaldt. Vannet hadde ikke lukket seg enda. Kun i noen viker som Ulvika hadde isen begynt å legge seg. Bakken var bar, lyngen var hvit rimet. Orren flyttet på seg. De andre våknet. De var alle vare. Nede på bakken var det fortsatt mørkt. Sulten meldte seg.
Orren gikk ut på greinen. De andre fulgte med. Så bredte han ut vingene og kastet seg ut i luften. De andre fulgte etter. De rodde med vingene, lot vingene hvile stive ut i luften. Luftseilasen nedover åsen gikk ført. Vinden fikk noen fjær til å blafre. Fuglene seilte inn i ølrøyken. Først tynn ølrøyk, den tyknet. Fuglene skimtet trærne under seg. De for frem, plutselig var de over vannet. Orren svingte. Fulgte landet og svingte inn mellom trærne. Så seg ut en bjørk å lande i. Bremse farten, strakte ut beina. Klørne grep om kvisten. Fristen bøyde seg av vekt og farten av orden. Han virret litt med vingene. Greinen roet seg. De andre fire fant hver sine greiner å lande i. De begynte å beite.
Under seg ikke mange meterene lå en hytte. Litt lengre unna lå en båt hvelvet. Det var rolig.
Hun stod opp. Måtte på do. Trakk på seg genseren og ruslet ut fra soverommet. Da hun kom tilbake så hun ut av vinduet. Sa til ham: "det sitter noen fugler i et tre her ute!" Han kom ut etter henne. Så ut av vinduet. Der i bjørka talte han fem orrfugl. De beitet.
Slik var det i dag da vi våknet på Lyngstua!

Bygger bever'n i Ulvika?

Tittelen er omskrevet og "lånt" fra en anerkjent forfatter. Spørsmålet er reelt. Det har vært bever i øst. Det har vært sett før. Det er ikke lenge siden de ble observert sist. Da hadde de bygget seg en bolig i Ulvika. Lauvtrea hadde de felt på sitt sedvanelig vis. De siste årene hadde stubber og kvist etter dambyggerne vært i fred. Bitemerker var grånet. Ingen ferske merker av bevertenner. Det var nesten så det var glemt. Vi gikk inn i Ulvika for å ta veien opp til Skrivillen. Så om hytta der inne i vika. Vi fulgte veien og der veidele var, sparket en tiur ut fra veikanten. Den hadde antagelig gruset. Den holdt seg tett inn mot skogen og venstresvingen. Lite tid for å se, kun den grå ryggen.

Fulgte samme veien ned. Da vi kom til Ulvika stoppet vi opp. Gikk rundt hytta, smugtittet inn i stua fra veisiden. På framsiden ble vi var av ny hogd bjørk. Sola skinte i bjørkebarken og hvite avrundede merker i stammen. Stammer som var flerret av for bark. Dette måtte sees nærmere på. Gikk helt bort til og så på beverens verk. Endel nye trefellinger var det vi så. Visste om, men ikke sett skikkelig på beverhytta. Nå var den der rett fram for oss. Vi gikk rundt og sjekket og så på merkene av beveren. Gamle stubber, grå bitemerker, noen nye og ferske. Enkelte helt fellte trær, andre som manglet de siste få gnagene før de hadde bikket over. Alle var felt slik at de lå ned mot Skasen. Noen helt ut i. Der var de avgnagd og oppdelt. Noe var fraktet bort. På bortsiden av beverboligen lå en ny bjørk ned i vannet.

I vannet lå fersk flis etter byggmesteren. Skulle tro hvor de hadde gjort av seg? Beverboligen så ubrukt ut. Ut fra flisen kunne det ikke være mange dagene siden de var her. Alt var ferskt og ikke noe flis var skylt vekk med bølgene. Beverboligen så forunderlig uberørt ut. Ikke en ny kvist på byggverket. Det så heller ikke ut som om noe var gjort for å utvide boligen. Kan tenkes de holder seg ved sjøen et sted og akkurat nå var i vårt område. Plukket med med en liten rengnagd kvist. Den ville bli fin å legge på stuebordet for en stund. Det ble en liten og god, enkelt tur en glitrende oktoberlørdag!