Høst - vinter - vår

Skreddertimer var kommet. Ute var det gråvær. Omkring null grader og kanskje en halv centimeter med snø. Joda, vi teller 30. desember og venter på vinteren. Skiene er klare, kun å ta inn, varme lett og sikle. Det blir ikke på denne siden av nyåret hvert fall. Underlig vinter, eller var det en lang høst, eller bare våren som kom tidlig. Ikkje veit je, je veit bare at dette er kjett!

Da er det greit å ta tak i turdagboka, sjå seg over skuldra og se hva ein har dreve med det siste året, og kanskje drømme om det ein har lyst til å gjera neste år.
Det vart flere gode vinterturer i Vassfaret. Sommer og høst ble også godt besøkt. Det roer seg sånn når snøen kommer, eller skulle ha kommet. Vegen inn blir lang og timene ute korte, Da er finnskogen lettere å ta seg til. Bilvei helt fram.
Når en titter inn i krystalkula og ser på hva som skal komme i året 2014, ja det er 200 år siden Eidsvoll og slikt. Hvor mange turer kan vi få til til Vassfaret og Finnskogen? Sein påske, omkring 15. april. va 10 dager etter at bjørnen går ut av hi i Vassfaret. Tro om det kan være snø der da? Og, hvordan blir det med å gå i fjellet. Rondane skal til pers hvert fall. Skulle vel vært over Sørbølfjellet, Pukla og Dyttholsfjella også. Annet som en kan se for seg, tja en helg i Grønsenngrenda hadde jo vært fint.

Får drømme litt nå i juletida og så legge en lita plan for noe av dette. Godt nytt turår!

Orrfuglene

Det begynte å demre. Orrfuglene satt på hver sin gren i furua. De glippet med øynene. Lyset tiltok. En orre strak halsen. Vendte hode så seg om. Enden for seg hang ølrøyken over vannet. Det var kaldt. Vannet hadde ikke lukket seg enda. Kun i noen viker som Ulvika hadde isen begynt å legge seg. Bakken var bar, lyngen var hvit rimet. Orren flyttet på seg. De andre våknet. De var alle vare. Nede på bakken var det fortsatt mørkt. Sulten meldte seg.
Orren gikk ut på greinen. De andre fulgte med. Så bredte han ut vingene og kastet seg ut i luften. De andre fulgte etter. De rodde med vingene, lot vingene hvile stive ut i luften. Luftseilasen nedover åsen gikk ført. Vinden fikk noen fjær til å blafre. Fuglene seilte inn i ølrøyken. Først tynn ølrøyk, den tyknet. Fuglene skimtet trærne under seg. De for frem, plutselig var de over vannet. Orren svingte. Fulgte landet og svingte inn mellom trærne. Så seg ut en bjørk å lande i. Bremse farten, strakte ut beina. Klørne grep om kvisten. Fristen bøyde seg av vekt og farten av orden. Han virret litt med vingene. Greinen roet seg. De andre fire fant hver sine greiner å lande i. De begynte å beite.
Under seg ikke mange meterene lå en hytte. Litt lengre unna lå en båt hvelvet. Det var rolig.
Hun stod opp. Måtte på do. Trakk på seg genseren og ruslet ut fra soverommet. Da hun kom tilbake så hun ut av vinduet. Sa til ham: "det sitter noen fugler i et tre her ute!" Han kom ut etter henne. Så ut av vinduet. Der i bjørka talte han fem orrfugl. De beitet.
Slik var det i dag da vi våknet på Lyngstua!

Bygger bever'n i Ulvika?

Tittelen er omskrevet og "lånt" fra en anerkjent forfatter. Spørsmålet er reelt. Det har vært bever i øst. Det har vært sett før. Det er ikke lenge siden de ble observert sist. Da hadde de bygget seg en bolig i Ulvika. Lauvtrea hadde de felt på sitt sedvanelig vis. De siste årene hadde stubber og kvist etter dambyggerne vært i fred. Bitemerker var grånet. Ingen ferske merker av bevertenner. Det var nesten så det var glemt. Vi gikk inn i Ulvika for å ta veien opp til Skrivillen. Så om hytta der inne i vika. Vi fulgte veien og der veidele var, sparket en tiur ut fra veikanten. Den hadde antagelig gruset. Den holdt seg tett inn mot skogen og venstresvingen. Lite tid for å se, kun den grå ryggen.

Fulgte samme veien ned. Da vi kom til Ulvika stoppet vi opp. Gikk rundt hytta, smugtittet inn i stua fra veisiden. På framsiden ble vi var av ny hogd bjørk. Sola skinte i bjørkebarken og hvite avrundede merker i stammen. Stammer som var flerret av for bark. Dette måtte sees nærmere på. Gikk helt bort til og så på beverens verk. Endel nye trefellinger var det vi så. Visste om, men ikke sett skikkelig på beverhytta. Nå var den der rett fram for oss. Vi gikk rundt og sjekket og så på merkene av beveren. Gamle stubber, grå bitemerker, noen nye og ferske. Enkelte helt fellte trær, andre som manglet de siste få gnagene før de hadde bikket over. Alle var felt slik at de lå ned mot Skasen. Noen helt ut i. Der var de avgnagd og oppdelt. Noe var fraktet bort. På bortsiden av beverboligen lå en ny bjørk ned i vannet.

I vannet lå fersk flis etter byggmesteren. Skulle tro hvor de hadde gjort av seg? Beverboligen så ubrukt ut. Ut fra flisen kunne det ikke være mange dagene siden de var her. Alt var ferskt og ikke noe flis var skylt vekk med bølgene. Beverboligen så forunderlig uberørt ut. Ikke en ny kvist på byggverket. Det så heller ikke ut som om noe var gjort for å utvide boligen. Kan tenkes de holder seg ved sjøen et sted og akkurat nå var i vårt område. Plukket med med en liten rengnagd kvist. Den ville bli fin å legge på stuebordet for en stund. Det ble en liten og god, enkelt tur en glitrende oktoberlørdag!

Stillheten

Stillheten, hva er nå det? Stillhet kan oppleves så forskjellig. Det stille kan gi uro, opplevelse av ensomhet, fred eller ro. Alt avhengig av hvor vi er i livet.

Da bilen var parkert, turen ned gått og alt var inne. Stjernene blinket på himmelen. Varmen begynte å bre seg i bua. Knitringen eller kanskje vi skal si duren fra ovnen brøt stillheten. Suset fra gassblusset. Stemmene da vi snakket sammen. Alt brøt stillheten. Knirket i døra da vi slo den opp. Gikk ut i natta. Døra ble skjøvet igjen. Elvesjoet gav en jevn trygg bakgrunnslyd. Et lite smell i veden i ovnen ble en lyd som slo ut gjennom pipa. Uten snakk kom stillheten tilbake.
Bikket hode bakover. Fant karlsvogna, orions belte, kasiopeia og nordstjerna. Elvesuset var der. Mørket omkring seg, et lite lysskimmer fra ruta. Alle stjernene trådte tydeligere frem, millioner av dem. Tett noen steder, andre steder mer spredt. Ingen andre lyder som trengte seg på. Bare elva, mørket og stjernehimmelen. Det blir stillhet, en stillhet som som gir meg ro og fred. Byens jag og alt som skal gjøres forsvinner inn i mørket og blir borte. Meg selv, stjernene og Nina. Godt!

Lørdann var grå i leten. Ingen sol, yr.no meldte sol, men ikkje denne dagen. Snekkerne til Elling kom om morgenen og starte jobben med Søsterhjemmet og skåla. Vi så innom hvordan Søsterhjemmet nå tar seg ut. Større vinduer i sydveggen og et til i vestaveggen. Soverom avdelt og maling påbegynt. Vel, vi tok turen nedover dalen. Høsten farget gras og lauv gult og rødt. Fargene var fler og kontrastene tydeligere. Ikkje en sjel å treffe på. Vi  hadde lyden av vår egen prat, elva og bekkene som skar inn i stillheten. Stillheten fulgte oss. Lyden av en gren mot en jakke kunne få oss til å snu oss etter lyden. Først nede ved Øvste Grunntjern ble stillheten brutt av orrfugl som lettet. Vi støkket ut  2- 3 stykker. Det var folk i Helikopterhytta og i hytta ved Nedste Grunntjern. Ingen kom ut, ingen prat. Vi fikk stillheten med oss videre.

I utosen rigget vi oss til med kaffebål. Skraping av saker ut av sekken, knitringen i veden som fata, flammene som slo opp om kaffelars. Snart kokte vannet, medbrakt tørr furuved, gjorde susen.
Det hele gav en egen ro du ikke finner andre steder. I naturen, der er vi små, og den er stor. Vi faller inn i dens makt og må spille på lag. I dag var en lett dag å spille på lag med den. Ikkje kaldt, ikkje varmt. Været var på vår side. Da er det lett å være menneske i det som er større enn oss. Kaffen var god og frukten .... frisk og syrlig. Turen opp att var som turen ned, stille og rask.
Resten av dagen gikk til litt praktisk arbeid omkring skåla. ved, døra osv. Rundet av ute med å lauge seg i bekken. Søndann var og grå, vi lot tiden komme, gjorde noe mer ute, slik at vi kunne si at Trytebu var klar for vinteren.
En god stille helg, lading av de mentale batteriene og oppbyggende for oktober. Forresten hvor ble det av september? Startet ikke den akkurat........