Gutta med på tur

I år var det en litt annerledes tur. I fjor i Jotunheimen, i år tok vi padleårene i bruk, og padlet Telemarkskanalen. Et tre netters opplegg. Vi kunne startet i Dalen, og det ville blitt for langt. Vi startet ved Sandodd og utløpet av Bandak. 

Det var tre dager med sol, regn før og etter. Bra med god timing. Vi startet på kvelden onsdann. Ble kjørt opp med kanoer og ting og tang til Sandodd. Kl 22 satt vi i kanoene og padlet oss rundt Bandaksøy før vi gikk i land på Gulløy. Der tok vi natta. 

Det var en liten enkelt øy å legge seg på. Det var greit å rigge seg for natta. Børris rigget den ene fiskestanga og hadde på fisk der i vika vi lå. 

Morgenen etter ble vi vekket av lett vind. Det tok noe tid før sola rakk over kammen ned til oss. Det ble en god dose kaffe på primus. Ny innkjøpt primus fra Elements- Den virket bra og som så mange av disse gassprimusene har denne og en svakhet. Den var vindutsatt. Trenger en leskjerm for at den skal være god i litt trekk. 

Denne første padledagen ble todelt. Vi somlet oss ned til Kviteseidvatnet. Det var 3 - 4 km og det ble fisket hele veien. Det var så det ble rent morsomt. Vi fikk godt med fisk på høylys dag og med dårlig utvalg av spinnere osv. Før vi gikk ut på vatnet ble det lunsj og rens av fisk. 

Det er noe med å være sammen over tid. Ingen PC'er tilgjengelig. Ok, nett på telefon og håndholdte maskiner. De var ikke noe å bruke hele dagen uansett. Vi hadde nok med å padle. 2 i hver kano. Da blir det tid for å ta en prat med den man sitter i kano med. Det være seg om det som skjer i dagen, det en ser omkring seg eller om det å padle. Tror nok at i kanoen med gutta ble det mye prat om diverse dataspill. Jeg er nok litt mer styrt av hva en kan se omkring seg. Det er likevel noe eget med det å sitte slik sammen i 3 - 4 -5 timer i løpet av en dag. Det er en annen tid med gutta enn å ha dem til middag og så sende dem avgårde med buss eller annet. Det å kunne ha denne tiden der en også bare er stille og har naturen rundt seg gjør også noe med det hele. 

Nå ble det å legge seg 3+1 i telt. Jeg har et ettmannstelt. Nja, telt og telt. Du finner lignende som strandtelt i syden. Mulighet for å lukke døra, og med to gode lufteventiler. Begge spretter opp med litt press mot teltduken. Og ikke minst det er en en-duker. Den var med på Vassfaret-rundt i 2009. Vintertur. Med den lette brisen vi hadde disse dagene var det rene ville gjennomtrekk. Teltet er greit til sitt bruk, og det skal fornyes til noe mer skikkelig.

Det var vind i ryggen da vi padlet. Det gjorde det relativt greit å holde tempoet oppe. Det ble ikke de store bølgene å snakke om, slik at vi unngikk landligge. De krevende padleopplevelsene var det ikke. Og det er i grunn godt. Samtidig ville det gitt enda sterkere opplevelser sammen som vil vist samhold og evne til å stå sammen.

Andre kvelden lå vi mellom Kviteseidvatnet og Flåvatnet. Det var en grei plass og med en enorm mengde av knott. På kvelden hadde vi kanskje den beste dyreopplevelsen. Vi så nok av ender, mest silender og hvitkinngås. Likevel var det denne kveldens opplevelse som var morsomst. Vi var ute for å fiske. Så var det noe som gle i vannet. Det var en kvist som gikk mot land. Så det var noe annet så forsvant dyret og kvisten lå igjen. Det var bever. Så padlet vi oss forbi stedet. Børris var på land et sted der det var en kvisthaug i vannet. Litt innpå var det et høl i bakken. Vi ble ikke helt enige om hva det var. Vi var litt lengre oppe og møtte vinden. Snudde og lot oss drive rundt svingen i elva. Da så vi det igjen. En bever inn mot land. Så enda en. Vi lot oss drive. Et par padle tak. En forsvant under vann. Så kom den opp igjen. Den ene trakk inn mot land og så opp på bredden. Vi gled nærmere. Så slo den i vannet med halen. Den dukket under litt. Jeg registrerte en tredje bever. Den på land kom ruslende ned igjen. kled rolig ut i vannet. Vi var nok ganske nære, for den ene valgte å slå alarm med halen igjen, og den som kom fra land gjorde det samme. Så var alle tre borte. Det var nok et beverhus Børris var innom på land. Vi passerte der bever'ne hadde vært. Så kom beverne frem igjen ovenfor oss nå. Vi lot beverne få fred. Og kameraet lå i leieren, selvfølgelig. Uansett en flott opplevelse og vel så god som å skulle få beverne på minebrikken. Kunne nyte synet og opplevelsen hele veien.

Nedover elva var vi tettere på hverandre. Inn mot slusene var det litt planlegging for å få alt til å gå godt. Vi fikk ikke prøvd å bli sluset med kano. Rutebåtene kom og ville begrense mulighetene. Vi trillet forbi, fikk se slusingen av Henrik Ibsen. 

Det var bare å nyte den siste delen av padlingen med til Telemark Kanalcamping. 

Sommerdag

Sannelig kom sommeren til Østlandet. En skikkelig god sommerdag kom denne helgen. Vi fikk endelig løsrevet oss litt fra alt som her vært å gjøre denne våren. Dro sent på fredagen og inn til Finnskogen. Der var det rolig og stilt. 

Lørdagen var kun fantastisk mht til sol og det at det var blå himmel og kun en lett trekk i været. Vindretningen skiftet stadig slik at været lå i ro. Det gav rom for de små gjøremål og en avslappende dag med kun naturen rundt oss som stimulans. Ikke ekstra med biler, PC'er eller annet tekniske ting. Ingen store plikter, skulle bare osv. Kunne regelrett kople fra og suge til seg alle de små inntrykkene en fikk av naturen rundt seg. 

Det ble å gå frem og tilbake til bommen et par ganger med bikkjene. Langsmed veien var det lite å se. Endel sommerfugler for rundt om, en svart og hvit fluesnapper i en av kassene. Ellers stille i fuglekassene. 

Nede ved Skasen var det mer liv. Det var faktisk mye ender å se. Silanda var en gjenganger. Ellers så vi kvinand og ikke minst endel fiskemåker. Vi talte dem ikke, og det var såpass at jeg merket meg det. Silanda her kom svømmende forbi ca 30 meter fra land. 

Det å få litt fred fra jaget var godt. Ikke det at det var nok, og bare for å minnes om at det er behov for mer pause fra jaget. Helger der en kan komme inn i de langsomme og stiller rom. Det må det bli mer av fra litt før ferien starter. 

Søndann var det tidlig tilbake, kun for å følge opp hageprosjektet, som er i sin siste fase. Nylagt gress trenger vanning på varme dager. 

Etter snøen og før det spirer

Vassfaret midt mellom vinter og sommer. Siste turen innover var i mars. Siden hadde snøen gått, kommet igjen osv. Påsken var barmark i lavlandet og tja, kanskje snø i høyden. Da ble det annen aktivitet.
Så nå var jeg innover igjen. Det ene var prosjektet mitt. Det andre var å få et avbrekk. Hadde levert materiell til Høyskolen Kristiania og nå var det dags for å lade batteriene.
SÅ var det et spørsmål om de på Søsterhjemmet var der eller ikke. Kom inn litt seint på kvelden. Kunne kjøre helt ned. På veien ned så jeg ei røy ved veien. Ikke første gang jeg har sett den der. Var vel en årsak til at den ruslet der. Kamera i bagasjerommet. Da ble det ikke noe bilder. Ingen andre biler ved parkeringa. Så da var jeg vel alene innover. Raskt ned og så opp til prosjektet. Akkurat passe lys og ikke minst godt med vann i elva.

Vassfaret var i modus mellom vinter og sommer. Ikke et eneste blad var kommet ut, kun svulmende knopper, blader som kunne anes i tuppen av skuddene. Ikke helt innesperret og ikke ute i det fri.
Høgfossen svulmet, Vannet kastet seg ned i renna der hovedløpet går. Vannkastet seg ut der de små renner og fordypninger går slik at vannet kunne kaste seg ned de 20 meterne ned til kulpen under fossen. Langs med elva var det ingen fossekaller å se. Var stille der, fosseduren var det som duret i bakgrunn og som overdøvet det som var av lyder. Selv småfuglene var ikke til å høre gjennom fosseduren.

På kristi himmelfartsdag var det tidlig ut. Kamera og fiskestang og så var det opp langs med elva. Fisket under Støsdammen, i Støen og i Trytetjern. Ikke fisk å kjenne. For tidlig. Isen gikk siste uke.
Hilste på Nøtteliten der langsmed Strøen. Bjørkefinkene holdt sin konsert i bjørkeskogen mellom neset i vest og Trytetjern.
Med den sure nordavinden ble det rast i en liten helling ved Trytetjern. Der var det greit å ligge på reinsskinnet og dorme i antydningen av sol. Den prøvde fortvilet å kjempe seg gjennom skylaget. Uansett godt å dorme.

Bytter objektiv til 150-600 og gikk over Trytetjernsåsen. Ikke dyr eller storfugl å merke. Hørte bokfinken, og fikk et greit bilde av den. Ellers stille. Alle dyr som enten hadde kalvet, valpet eller lå på egg holdt seg i ro. Ville ikke la seg røpe, det jeg som fremmed tråkket gjennom deres verden.
Ved Strøsdammen var det folk å prate med. Og da jeg kom ned til Trytebu var det et turfølge som pauset på plattingen. Slo av en prat før de gikk videre og jeg pakket meg sammen. Jobb på freda'n.

Planlagt og tilrettelagt

Våren har vært merkelig. Nå etter 3 uker i april og mai har det blitt mer snø enn tidligere i vinter. Var ikke festlig å skifte dekk på en bil og grave seg ut i dag for å komme på jobb. Nå det er vel ikke akkurat det jeg sikter til med overskriften.

Med sein sommerferie, en oval weekend i varmere strøk. Valget i år endte på Italia, Milano og så Cinque Terre. Cinque Terre er en av Italias nasjonalparker. I nasjonal parken er det vier som går gjennom, folk som bor der fast og ikke minst de fem kjente byene som klorer seg fast i kystlandskapet. Det i seg selv ikke merkeligere enn hva vestlandsbønder har gjort, dog i Italia langt flere samlet på hver plass. Nå kunne jeg dratt det videre med å beskrive vandringene mellom byene, landskapet og byene. Det får ligge til en annen gang. Nå er det mer det med planlagt og tilrettelagt.
En nasjonalpark i Italia er noe annet enn i Norge. Jeg har nevnt noe, at det bor folk og at de drifter sine marker og byer i Italia. I Norge skal det helst være stengte veier og tomt for folk. Det er nok den norske nasjonalromantikken, du alene ute i den store naturen. Kampen av den lille mann som håndterer naturens store krefter.

Det er noe annet som skiller mer. Det er tilretteleggingen. Vi bodde i Levanto. Tog inn til Cinque Terre eller en gåtur angitt til ca 2,5 - 3 timer. Toget kostet 4 euro for hver påstigning. Mellom byene var det stier du kunne gå. Opp i terrenget og opp til der terrenget brekker av etter stigningen fra havet. Stiene var merket med både fager og tallkoder. Vi har den røde DNT T'ene eller røde skiløyper og blå sommerstier.
Ja, også tenker du kanskje. Og her kommer forskjellen. I Cinque Terre var det dagspass for å gå mellom byer og for å bruke toget. Kostet oss 16 euro pr person. Her var det hopp på og hopp av toget. Du måtte ha løst dagspass for å kunne gå mellom byene og eller opp i åsene. Selv på enkelte steder var det fra adgang til toaletter om du hadde dagspasset. Hallooo, tenker du. Betale for å gå på stier. Jepp, og de hadde kontrollbuer ut fra hver by. Der måtte du vise ditt dagspass. Det ble nok en god slump penger per dag fra turistene. Det vi også så var at de hadde endel arbeider langsstier for å utbedre dem, holde området ryddig og tilretelagt. Dette var med på å holde området ryddig og uten søppel. Stier som styrte hvor folk gikk og man unngikk den store slitasjen på terrenget. Det er faktisk verdifullt i seg selv, at terrenget ikke slites ned av alt tråkket etter folk.

Nå må det sies at for oss, "norske fjellgeiter", var turene og terrenget lett å håndtere. Greie joggesko var godt nok. Sekk på ryggen og litt ekstra om været slo til. De vi møtte var alt fra ja, tyske vandrerer med sturstøvler egnet til norske fjell, kinesere i lave sommersko eller sandaler. Og da med sokker i sandalene :-) Var en og annen dame i høyhelte sko, 10 cm hel og 2 - 3 cm oppbygget under forfot. Småbarnsforeldre med småen - spebarn - i bæresele på magen. Eller hun i lilla som hadde en tilsvarende lilla koffert hun skulle ha med seg. Det var i Corniglia og bare ned til toget. Dog hun klarte jo nesten ikke håndtere kofferten, og gjennomført stil var det jo. Skoene matchet lillafargen. Mellom Riomaggiore og Manarola var det ganske bratt. Vi gikk på sedvanligvis. En og annen pustepause er det opp Feselskaret/eller fra Spiterstulen til Galdhøpiggen. Det vi jo så var at her var det folk som ikke maktet å gå mange høydemetrene før det var nær stopp. Gangtid ble lang. De var ikke fysisk rystet til å gå lange distanser. Greit nok der nede der de maks hadde turer på beregnet opp til 2,5 timer gangtid.

Det er jo også de turistene vi får til Norge også. Det er de som legger ut over Besseggen, Prekestolen, Trollrunga og andre norske spektakulære naturperler. Det er turister som ikke er i stand til å vandre i flere timer i strekk. I Norge er det lenger til folk når du er ute og vi mener du skal kunne ordne deg selv der ute. Det er de ikke trent til. Det vet ikke hva det er å utstyre seg for dårlig vær, eller ha matpakka i sekken. Den urnorske matpakka. I Cinque Terre var det bare å slenge seg ned på nærmeste spisested i Vernazza eller Monterosso om du ønsket det. På Besseggen er det enten tilbake eller frem til bestemmelses stedet før du kan få deg mat og drikke.

Tja, hvorfor ikke tenker jeg. Hva om man legger opp med en avgift for de mest turistifiserte naturperlene? Det være fra alle som går fra de vanligste startpunktene. En avgift på 100 eller 50 kr. Er det uhørt? Ja, tenker du kanskje. Vi er vant til allemannsretten og at det er fri ferdsel sålenge der er pr sykkel eller til fots.  Hva får så turistene igjen for en avgift, eller du og jeg. Hva med alle de som faktisk bidrar til å rydde opp i søppel, papir, plastflasker osv. Eller toalettforhold av en eller variant. Så har vi alle de som trenger hjelp for å komme ned igjen. De koster det norske samfunn store penger. Om vi så lar alle som går til Trolltunga betale 100 kr. La det bli til finansiering av en DNT-hytte i nærheten av Trolltunga. La det bli toalettforhold slik at vi slipper menneskeskitt bak hver en stein. La oss ha noen "stiverter" som går ruta jevnlig og plukker søppel og slikt. Og kanskje kan vi la noen bygge stiene mer i stein slik at det blir tilrettelagt og vi ikke sliter ned terrenget.

Da får vi muligheten til å finansiere et system for turistene også de som ikke er forberedt og skapt for å tåle/håndtere den norske naturen. Da kan redningstjenestene, DNT og Røde Kors delfinansieres fra turistene. Det er ikke gratis å sende inn redningsmannskaper etter forfrosne og utslitte turister. Det skal kanskje ikke den norske stat betale for å hente ut. En liten avgift fra alle - det blir som en forsikring - bidrar til at du får en bedre oppevelse og hjelp om du trenger det.

Dette var noen strøtanker jeg ville dele med dere. Kommentarer og reaksjoner er helt innafor å komme med her!

.