Jeg følger bekken opp mot den første fella. Der i bekken hadde kulde gjort sitt til at det ble den ene og andre isskulpturen. Var fristene å bruke tiden til fotografering i stede. Jeg valgte meg en og fikk nå med denne. Godt jeg ikke hadde hovedkameraet med.
Sporsnøe som jeg håpet på kunne ikke sies å ha kommet. De 5 -7 cm i fikk hjemme var kanskje 1 her oppe. Det var så vidt det lå litt ekstra der jeg hadde satt spor sist. Det var 3 - 4 varmegrader og det gjorde at våre pelskledde venner hadde satt sine spor noen steder. Der jg har mine mårfeller var det ikke noe sporsnø slik at det hjalp meg lite. Du kan kjenne på fornemmelsen av at du driver på over tid med noe du har tru på. Prøver med ulike åter, og oppsett. Så er det ingen som ser det eller du får noe resultater. Selv der du har fanget før er det stille og dødt. Det kan være litt kjett.
At det er noen dyr i skogen er mulig å se. At harene hadde litt rom for å bevege seg kommer frem. Endelig hadde for to uker siden fått snø på bakken. Og den lå fortsatt. Der var det ett og annet spor av hare å se. Bilde til høyre mener jeg viser et haraspor til høyre. Det venstre er jeg mer usikker på, kan være mår.
Nå jo høyere opp jeg kom, opp mot 400 moh så møtte jeg også det lave skydekke. Samtidig begynte det å skumre. Tåka trekk ned over furutoppene og la sitt litt fuktige og klamme håndtrykk over trær og terreng. Da jeg satte hodelykten på var tåka såpass tett at den lagde den kjente hvite veggen du får når du kjører bil i tåke.
Fuktpartiklene i tåka sperret for lyset, de reflekterte lyset og skapte dårlig sikt. landskapet endret seg med tåken. Jeg holdt meg på kjent linje og var innom alle mine felleplasser. jeg smørte på med litt mer honning før jeg trakk videre til neste plass. Fornemmelsen av at det er tomt for mår kommer jo, når en ikke merker noe overhode.
Det ble uansett en god kveldsrunde, inne i skogen. En god avslutning på en hektisk uke og en kunne forberede seg på en lørdag i vedskogen til svoger, før turen gikk til Veldre sag.