Våren har vært merkelig. Nå etter 3 uker i april og mai har det blitt mer snø enn tidligere i vinter. Var ikke festlig å skifte dekk på en bil og grave seg ut i dag for å komme på jobb. Nå det er vel ikke akkurat det jeg sikter til med overskriften.
Med sein sommerferie, en oval weekend i varmere strøk. Valget i år endte på Italia, Milano og så Cinque Terre. Cinque Terre er en av Italias nasjonalparker. I nasjonal parken er det vier som går gjennom, folk som bor der fast og ikke minst de fem kjente byene som klorer seg fast i kystlandskapet. Det i seg selv ikke merkeligere enn hva vestlandsbønder har gjort, dog i Italia langt flere samlet på hver plass. Nå kunne jeg dratt det videre med å beskrive vandringene mellom byene, landskapet og byene. Det får ligge til en annen gang. Nå er det mer det med planlagt og tilrettelagt.
En nasjonalpark i Italia er noe annet enn i Norge. Jeg har nevnt noe, at det bor folk og at de drifter sine marker og byer i Italia. I Norge skal det helst være stengte veier og tomt for folk. Det er nok den norske nasjonalromantikken, du alene ute i den store naturen. Kampen av den lille mann som håndterer naturens store krefter.
Det er noe annet som skiller mer. Det er tilretteleggingen. Vi bodde i Levanto. Tog inn til Cinque Terre eller en gåtur angitt til ca 2,5 - 3 timer. Toget kostet 4 euro for hver påstigning. Mellom byene var det stier du kunne gå. Opp i terrenget og opp til der terrenget brekker av etter stigningen fra havet. Stiene var merket med både fager og tallkoder. Vi har den røde DNT T'ene eller røde skiløyper og blå sommerstier.
Ja, også tenker du kanskje. Og her kommer forskjellen. I Cinque Terre var det dagspass for å gå mellom byer og for å bruke toget. Kostet oss 16 euro pr person. Her var det hopp på og hopp av toget. Du måtte ha løst dagspass for å kunne gå mellom byene og eller opp i åsene. Selv på enkelte steder var det fra adgang til toaletter om du hadde dagspasset. Hallooo, tenker du. Betale for å gå på stier. Jepp, og de hadde kontrollbuer ut fra hver by. Der måtte du vise ditt dagspass. Det ble nok en god slump penger per dag fra turistene. Det vi også så var at de hadde endel arbeider langsstier for å utbedre dem, holde området ryddig og tilretelagt. Dette var med på å holde området ryddig og uten søppel. Stier som styrte hvor folk gikk og man unngikk den store slitasjen på terrenget. Det er faktisk verdifullt i seg selv, at terrenget ikke slites ned av alt tråkket etter folk.
Nå må det sies at for oss, "norske fjellgeiter", var turene og terrenget lett å håndtere. Greie joggesko var godt nok. Sekk på ryggen og litt ekstra om været slo til. De vi møtte var alt fra ja, tyske vandrerer med sturstøvler egnet til norske fjell, kinesere i lave sommersko eller sandaler. Og da med sokker i sandalene :-) Var en og annen dame i høyhelte sko, 10 cm hel og 2 - 3 cm oppbygget under forfot. Småbarnsforeldre med småen - spebarn - i bæresele på magen. Eller hun i lilla som hadde en tilsvarende lilla koffert hun skulle ha med seg. Det var i Corniglia og bare ned til toget. Dog hun klarte jo nesten ikke håndtere kofferten, og gjennomført stil var det jo. Skoene matchet lillafargen. Mellom Riomaggiore og Manarola var det ganske bratt. Vi gikk på sedvanligvis. En og annen pustepause er det opp Feselskaret/eller fra Spiterstulen til Galdhøpiggen. Det vi jo så var at her var det folk som ikke maktet å gå mange høydemetrene før det var nær stopp. Gangtid ble lang. De var ikke fysisk rystet til å gå lange distanser. Greit nok der nede der de maks hadde turer på beregnet opp til 2,5 timer gangtid.
Det er jo også de turistene vi får til Norge også. Det er de som legger ut over Besseggen, Prekestolen, Trollrunga og andre norske spektakulære naturperler. Det er turister som ikke er i stand til å vandre i flere timer i strekk. I Norge er det lenger til folk når du er ute og vi mener du skal kunne ordne deg selv der ute. Det er de ikke trent til. Det vet ikke hva det er å utstyre seg for dårlig vær, eller ha matpakka i sekken. Den urnorske matpakka. I Cinque Terre var det bare å slenge seg ned på nærmeste spisested i Vernazza eller Monterosso om du ønsket det. På Besseggen er det enten tilbake eller frem til bestemmelses stedet før du kan få deg mat og drikke.
Tja, hvorfor ikke tenker jeg. Hva om man legger opp med en avgift for de mest turistifiserte naturperlene? Det være fra alle som går fra de vanligste startpunktene. En avgift på 100 eller 50 kr. Er det uhørt? Ja, tenker du kanskje. Vi er vant til allemannsretten og at det er fri ferdsel sålenge der er pr sykkel eller til fots. Hva får så turistene igjen for en avgift, eller du og jeg. Hva med alle de som faktisk bidrar til å rydde opp i søppel, papir, plastflasker osv. Eller toalettforhold av en eller variant. Så har vi alle de som trenger hjelp for å komme ned igjen. De koster det norske samfunn store penger. Om vi så lar alle som går til Trolltunga betale 100 kr. La det bli til finansiering av en DNT-hytte i nærheten av Trolltunga. La det bli toalettforhold slik at vi slipper menneskeskitt bak hver en stein. La oss ha noen "stiverter" som går ruta jevnlig og plukker søppel og slikt. Og kanskje kan vi la noen bygge stiene mer i stein slik at det blir tilrettelagt og vi ikke sliter ned terrenget.
Da får vi muligheten til å finansiere et system for turistene også de som ikke er forberedt og skapt for å tåle/håndtere den norske naturen. Da kan redningstjenestene, DNT og Røde Kors delfinansieres fra turistene. Det er ikke gratis å sende inn redningsmannskaper etter forfrosne og utslitte turister. Det skal kanskje ikke den norske stat betale for å hente ut. En liten avgift fra alle - det blir som en forsikring - bidrar til at du får en bedre oppevelse og hjelp om du trenger det.
Dette var noen strøtanker jeg ville dele med dere. Kommentarer og reaksjoner er helt innafor å komme med her!
.
