Ei natt ute og noko attåt!

Overskriften kunne indikere mye, spesielt noko attåt. Nja det er vel ikke så voldsomt, men en opplever jo litt forskjellig når man er ute og vinteren er snål. 

Det å starte fra Strøsdammen som så mange ganger før. Ikke et enda spor på valdres- eller hallingsida. Da ble det å tråkke seg spor nedover dalen. Tok hallingsida denne gangen. Satset på ei snøbro over elva. 

Nede var det stilt og ro. Hørte perleugla hukre opp mot Benterud. Det er der de alltid har holdt hus. Nedover elva var det så godt et månelys. En god velkomst. 

Morraskvisten var like god. Sola meldte seg i Gørrbuflagin og jeg møtte -11 grader. Tida gikk til litt oppfølging av prosjektet og forberedelse til ei natt ute. Det vart en god sekk med fotoutstyr mer enn jeg brukte, reinsskinn og ditto saker og ting å ha med. Skulle herde natta ute uansett denne gangen jf tabben i fjor. Uten å tenke nøye etter slengte de canadiske trugene på sekken i tillegg. 

Jeg hadde vært nedover elva for ei måned siden. Så faret etter meg sjøl, så jeg tråkket det opp på ny. Det var lett, og kjente at slik en sekk var det en stund siden jeg hadde båret. Det gikk seinere enn tenkt. Nede ved Dreparhølen var elva åpen, sjelden den løka seg. Så skispora fra sist over elveisen. I bue i yttersving. Det skulle gå nå som sist. Merka meg at vannet hadde tatt snøen så det var lite å tråkke i. Bak meg ble spora blaute av vann. fulgte rundt og der elva samlet seg før den skulle ut av hølen seg skisporet opp mot bredden.

Jeg fulgte med i skyggen av det gamle sporet. Det var litt lett stigning. Snøen ble djupere og skituppene ble dekket av snø. Det var et steg om det andre. Midt i steget ble jeg var av at det dannet seg en sprekk i snøen foran meg. Litt ut mot elva. Den sprakk langsomt opp fremover og bakover. Jeg stoppet opp og så hva som var i bevegelse. Så at sprekken kom også på innsiden av meg. Hele isen jeg stod på seg langsomt ned. Spekken åpnet seg mer og jeg så at elva viste seg der i åpningen. da var det bare å få tatt det ene ekstra steget påå på kanten og litt til. Lårmusklene spente seg og skjøv i fra, dyttet isen lengre ned. Venstrebeinet var på fast grunn. Godt skyv i stavene og så kom jeg meg opp av hølet. Interessant, blei ikke våt på føttene hvert fall. 

Skulle opp i lia, ideen om Spunsetjern. Da var den lette veien via Ollsonheimen. Derfra var det stien til Hallingdal. Har du gått den på sommeren? Om du har det så vet du at det er ei god bratt sti uten plass til det helt store. Derav feller på skia. Og ... hold an litt. Skistøvlene da? Hadde en liten sprekk i læret innen for randsømmen. Nå var det noe som sa at her gjepet det mer. Jodda, læret var sprukket opp mer. Såpass at de støvlene var kommet i kategorien  --- kast ---. Og der stod jeg på Olssonheimen. Ja ja, det er jo ingen krise. Trugene kunne bli redningen om det ble for ille.
Inn under åsen og fant den gale vegen opp til Domfet langs Fetjarbekken. Det var like bratt som alltid. Det begynte å svi i låra for hvert løft. Varm i kroppen var jeg og nå kom kokepunktet. Svetten rant fra luggen. Hang på stavene litt og så nye steg. Løft og løft frem til granene som hadde velta over stien. Da var det å skreve over med ski og det som hørte til. Langsomt steg jeg opp lia. Fulgte stien, annen mulighet var det ikke. Så videt det seg litt ut. KOm opp til de to skiltene i naturstien. Der var det jo rent flatt. Greit å lese skiltene, pause og og hente seg inn heter det vel egentlig. Så var det igjen å gå. Det var ikke voldsomt med snø så det var ikke for voldsomt å trampe i. Passerte andre skiltet og så ble det litt videre rundt en. Stien fortsatte og jeg kom inn mot Fetjarbekken. Gikk i den et lite stykke før jeg fant att stien. Det åpnet seg. Så blå himmel mellom tretoppene, det var nytt i lia. Åsen på andre side av bekken trakk seg unna. Da kunne jeg svinge inn mot Brennatten. Det ble ikke de siste høydemetrene opp til Spunsetjern. Det var greit nok å finne seg en plass under Brennatten. Ut ved myra var det ein god furu til å rigge seg ved. 

Merkelig hvordan gamle rutiner melder seg. Rigging av liggeplass, spente duken over liggeplassen og så var det ved. Alt gikk i rolig tempo, sikre seg for natta før en kunne nyte stillheten, bålet og det som hørte med. Med den tørrfurua jeg tok ned ble det nying for kvelden og ved nok til å starte dagen etter. Det var stille der under Brennatten. Ingen støy fra hytter, likevel ikke langt til Domfet. Ingen perleugle her. Knitringa fra bålet. Plassere stokkene slik at kaffekjelen kunne smelte vann og gi kakao og kaffe. Med reinsskinn under rumpa og mildt i været ble det ikke nødvendig å kle seg veldig. Det ble rolig og tja, da kunne en legge seg i posen og trekke frem boka som var med. Sannelig ble side etter side lest. Litt fram og tilbake i boka, reflektere se sammenhenger. Ble en god arbeidsøkt med endringsledelse der under furua. 

I løpet av natta var det kommet et lett snødryss. Duken over hode var rett justert. Kjentes mildt ut og det ble fort varme i bålet. Resteved kunne jeg legge igjen og. Snøen var blaut. Varmegrader ja. Planen var å holde høyden og skli seg ned i Buvasslie. Det ble tungt. og lite fristende da det er bratt inni der. En god bue ned til sporet fra i går. I det siste feltet ned til Olssonheimen var det ski av. Det var like greit. 

Og hvordan var det med vær og temeratur? 7 varmegrader kl 12 på Trytebu. Og skistøvla holdt hele veien. Vel hjemme var det bare å trekke lissene ut av hempene og rett i søpla med dem. 

En uendelig god helg med ute natt. Den kan ingen ta fra meg og at det bør bli flere i løpet av året og ja. Så skal lia fra Brennatten og til Buvasslia gås og sjekkes ut. Er nok mer en sommer greie enn vinter!