Haustjakta i Grønsenn

Denne hausten blir som de foregående. Jeg rævdilter med fotoapparatet etter, eller ved siden av de andre  jaktlaget. Vi har hvert år de siste 25 årene eller der omkring vært i Vestre Slidre statsalmenning. Valgårene har vi seinperiode, det andre tidlig. Det passer egentlig helt som hånd i hanske for Eirik. NRK er jo litt opptatt av valg og da er det grett at vi har sein jakt det året.

Natt i Grønsenngrenda

Ole og jeg dro på torsdann, etter jobb. Vi kom opp seint og da ble det dertil sein middag. Det ble til at vi prata over et glass vin til seine natta. Det  ar så godt å lyst ute at det var ikke veldi viktig å komme seg i seng. Det var ett og annet å prate om så tide gikk. Vi fikk også den fantastiske natt med oss. Månen hang der i sør. Den lyste opp grenda, fjellet og liene omkring. Det hvite kalde månelyset gav rom for å se på haugfolk og andre underjordiske i natta. Vi kunne vel ane dem, men de ville ikke vise seg skikkelig for oss. Kanskje det var for lyst til at de ville danse i graset foran hytta.
Fredann opprant og Ole og jeg var oppe og ute til vanlig tid. Eirik hadde bestilt Bukono og Knippeturer så da måtte vi finne en annen rute. Da var det i Baklie, runden rundt fjorden eller Gilafjell. Ole hadde mest lyst på runden om fjorden. Lett å forstå. Tåka hang ned over toppene. En dis seg inn over Grønnsennfjorden og vi kunne ane konturene av landskapet der på den andre siden. I orrelia var det en dis som lagde en trolsk stemning. Der inne i i disen et sted satt det noen orrer og buldret. Holdt opp så kom de igjen. Hørte en sjooe. Så buldret de videre. Vi la innover i lia. Litt

høyere enn vanlig. Det var god temperatur så vi gikk i tynne ullsommergensere. Jakken hang bak på sekken. Ole ville høyere opp i sida. Og der oppe på en brink støkket vi de første orrene. Og litt etter et par til. Det var nok et kull vi jaget opp. Vi fortsatte inn i svingen og endte på Lenjgehovda. Der i underkant av toppen støkket vi atter 3 - 4 orrfugl. Ingen gav Ole noen gode skuddmuligheter. Dette var over forventning etter flere års stengt rypejakt og lite orrfugl. Gjennom lis og over Lengja var vi bort i flere fugl. Ole mente vi skulle bytte spor, det var jeg som støkket flest av de vi så. Vi krysset veien sør for Strøsnøsstølane og opp i lia under Kyrskard mot Skardtjernet tøkket vi en ny orrfugl oppe på ryggen. Her pleide det å være rype. Vi sto der på ryggen og så for oss en rast nede ved Skardtjernet. På vei ned støkket vi atter to orrfugl. I løpet av den tida vi var ute hadde vi støkket 14 orrfugl. Dette tegnet bra.
Vi fulgte ruta mellom Nestevatn og Grønnsensfjorden til Fiksus. Stille, og i lia opp mot grenda var det like så stille. Undelig....
Han satt der inntil steinen, under en einer. Hadde ligget i ro der siden i morges. Da hadde han vårt ute og et gras og andre planter. Nå satt han stille inn under eineren. Vred på de lange hareørene sine. Lyttet. Det var slike lyder i skogen som utoet. Han hadde ligget der og så hørte han at det var lyder han mislikte. Satte seg opp og lyttet. Det var stille. Hørte ikke noe. Svakt kom det en lyd frem til ham. Noe som gikk i tørt løv. Ikke tungt, rasling i løv. Så var det stille igjen.
Det gikk litt tid å hørte han lyden av de som kom. Ikke lyd av kvist eller poter mot løv. Lignet ikke revens bjeffing, litt annerledes. Først en gang og så litt lengre bort. Han ble urolig og beveget seg litt frem fra steinen og inn under eieneren. Fikk litt mer utsyn da. Lydene kom fra den andre siden av steinen slik at han visste ikke hva som kom. Han vred på ørene, prøvde å fange opp nye lyder. Kun et forsiktig vissel i blader hørte han. Vinden røsket litt i bladene. Noen blder ble rvet løs fra greinene og seilte ned mot bakken. Han så det ikke, han lyttet. Så kom raslet i blader igjen. Nærmere nå. det kom rett ot steinen der han satt. Hørte igjen at de sprakte i løvet. Han turte ikke sitte der mer. Øynene var utspilte og redde. Han kastet seg frem og til venstre. Ante at det var et høyt dyr der bak steinen. Skar nedover. Det raslet i løvet da han sparket fra. Så så han at det var en til av disse tobeinte lengre nede. Han svingte av og sprang oppover på skrå vekk fra den nærmeste. Det krislet i bladene da han landet og lauvet sprutet da han sparket fra med bakbeina. Han så den tobeinte der han sprang. Hjertet pumpet blod rundt i årene. Den tobeinte kom ikke etter. Han landet og sparket fra igjen. Han hørte et kraftig lyd fra den tobeinte. Enset det ikke sprang på, skjøt fart i lett motbakke. Den tobeinte var lengre unna nå. Han lot seg ikke merke med lydene fra den der nede, han sprang vekk ville ikke være der. Han kom over en liten kant og fortsatte oppover i det tørre landskapet. Bjørkene for forbi. Han kastet seg til høyre og fortsatte et stykke for han igjen lot løpet gå i motbakke. SÅ slakket han av. Han fornam ikke noen bak seg. Pusten gikk hardt i bringa på ham. Blodet suste rundt i kroppen etter det harde spranget. Hørte ikke noe til de der bak. Gikk bort til en einer og satte seg under den. La seg ned og gjorde seg liten. Ørene stakk opp og roterte. Fanget ikke opp noen fremmede lyder. Kun vinden i trærne.
Det var det eneste vi så opp over i lia, En hare som dro avsted.

Ole og jeg var ganske trøtte i beina da vi kom opp. Litt pusling før det ble matstell og venting på Bjørn og Eirik. De kom i titiden. Max var mildt sagt opprørt over fremmedfolk i hytta. Her skulle det være ham, bjørn og Eirik. Så kom han inn og det luktet fremmed og det var fremmed der. Det skulle det bjeffes på til han fant det riktig å hilse på.
Kvelden ble til natt. Rakfisk i lefse, prat, quiz i 70 og 80 talls musikk, samt en og annen prat før vi tok natta. Det vart seint ja.
Lørdann kom, med samme været. Mildt +10 gradert, mindre dis i dag, og tåka hang i Gråskarvet. Hadde lagt sitt lokk over Blåkampen, Gråkampen og ned over Bukono. Det ble snakket om Baklie. Solen tok tak og det ble varmere. Disen forsvant og sola jaget tåka vekk fra Gråskarvet. Da ble det Bukono lell.
Vi tok fatt fra Hanafjordstølen. Krysset oss oppover i lia. Max, den walisiske løpende spanjol (Welsh springer spaniel) eller no sånt, var der foran oss. Fulgte skytterlinja og snuste i det som var. Vi støkket et orrfuglkull. Eirik stod midt oppe i det. Lengre opp der bjørka står att i bakkene og vi har mer vier, dvergbjørk støtte vi på de første rypene. To ryper ble støkket og behørlig beskutt, uten at det hjalp. Vi taslet oppover Bukono. Vi hadde som mål de røde rabbene der det sitter fjellrype. Så hørte vi skudd og etter litt kom det seilende 9 ryper på stive vinger. Langt hold. Bare å se og vurder om vi skulle følge etter dem. De forsvant over en brink og borte ble de. Så kom suset av vinger, tre ryper til kom etter de andre. De var nærmere. Pause med brekte børser gav ingen muligheter. Det var bare å nye lyden av vingesuset der de hvitvingede dro forbi i høy hastighet.
Jeg tok Max i bånde en stund. Mye turister opp til Gråkampen den dagen og da fikk vi ta hensyn. Vi kom opp over brinken til de røde rabbene. Mye stein mellom rabbene for å si de slik. Der var det alltid mulighet. Vi kom et stykke opp i der og så lettet først en, så en til. Det ble faktisk tre vi så der. Etter en rast ble dt å ta turne nedover på austsida av Bukono. Der støkket vi en hare, før Max tok opp en rype så en til. Det ble mye fugl etter hvert. Trivelig å ha liv i fjellet. Der på austtappen tok vi en liten rast før vi skrådde mot Grunke. Over tregrensa. Da ble tre single ryper støkket. Jeg gikk øvst og Ole rett neden for meg. Jeg støkket den ene. Den dro fremover og inn i sonen til Ole. Ett skudd og den klappet sammen. Den seilte inn i det jeg så som einer. Så ble det leting. Fire mann og ei bikkje. Vi saumfor einern. Så ikke fjøra. Max virket heller ikke sikker. Vimset rundt og litt over alt. Vi begynte på nytt å søke i eineren. Max var interessert i noen vier. Vi lette og Max ble borte. Bjørn lurte på om vi så Max. Ingen så, men jeg ante noe bevegelse i vieren. Max Snøftet. Jeg gikk inn etter ham. Mannshøy vier, jeg dukket ned og der så jeg Max og rypa. Han plukket den opp og stakk ned mot Bjørn og Eirik. Da blei det fugl på sekk Ole!
Søndann kom som lørdagen med høyhimmel og varme i været. Enda en dag i kortermet ullgenser, uten jakke. Vi skulle opp i Knippa, men først skulle båten i naustet. Så tok vi fatt i lia opp under Grønsennkampen og inn under Knippa. Kunne ikke satse på toppen en slik dag. Da valfarter hyttefolket til toppen. I det vi nærmet oss tregrensa støkket Bjørn en rype. Oppe i vestside av Grønsennknippa var det ganske rolig. En annen jeger med hund støkket en kull. Vi fikk med oss flukten og tenkte at det passet oss ok. Vi svingte inn under knippa og ut mot kampen. Der inne kunne de sitte. Det ble til en svingom med en fuglekjenning. Så på vei ut mot kampen så rotet Max innunder en gran. Og der støkket han ut 3 ryper. EN går mot Ole og meg. Det blir skutt og vi ser hvor rypa flyr og setter seg. Ikke langt unna. Da er den råkt. Ole og jeg har lett springmarsj i dvergbjørk og vier. KOmmer opp til bjørka der rype gikk ned. Ser oss omkring, nærmer oss bjørka. Det er liv i lyngen bak bjørka, rypa letter. Svinger ut til høyre for bjørka og Ole skyter. Den faller. Frem til fallstedet. Leter noe, Max kommer og sammen finner vi rypa.
Vi rundet av turen med å gå over kampen og holde oss over jordet ved grenda.Obesrverte selv flere fjør som lå der. Så kom vi lengre bort og så støkkes en rype. Vi ser hvor den farer hen og at den antagelig satte seg bak en haug i vår gangretning. Vi fortsatte frem og over den lille kammen dro det ut to ryper. Kanskje var vi litt vel ivrige og gikk for raskt. Vel vi vikk nå enda en fugleopplevelse før dagen var omme. Klokka var blitt 17 da vi kom ned, og helga var over. En god helg med gode opplevelser, gode samtaler og godt samhold. Gjentas neste år

August - molter og fjell

Ja, det ble en moltetur i år som før om årene. Det ble seint før vi kom avgårde. Og da var det jo ikke like sikkert hva vi fant. Det ene var jo at andre folk kan ha vært på myrene og rensket dem. Det andre var jo at molta var tidlig moden i lavlandet, var det da mulig å finne noe høyere opp? Molta kunne ha gått til grunne før vi kom avgårde.
Nå det var jo en risiko. Vi fikk siste helga i august, et par uker for seint i år. Vi kom inn tidlig. Det var lyst og været var i bedring. Vi hadde noen regndråper på vei opp. Solen brøt gjennom skydekket og plutselig forsvant skyene. Så var det rene åpenbaringen å komme ned fra Godvatnet. Strøen badet  i sol, skygger, lys og farger møtte oss da vi seilte ned dalen. Det så ut til å være lite folk innover. Kun en bil registrerte vi. Da kunne det bli en helg aleine der inne.
Da vi spiste oppdaget vi at det kom folk til Søsterhjemme. Det ante oss da det var mer spor i stien enn sist vi gikk der. Sagkrakken var også på "utur" da vi kom. Da hadde nok Elling leid ut Søsterhjemmet igjen. Vi hilste på da jeg var ute og ordnet no små ved. Folk fra Hallingby, driver med hunder og hadde vært der endel ganger siden de startet leie.
Lørdagen vekket oss med godt vær. Vi dro oss litt før vi kom i gang. Litt fred om morran må vi unne oss i helgeskøttet. Vi pakket en enkel sekk for å kunne fare over myrene og opp og ned liene. Vi kan jo ikke si hvor vi gikk. Vi dro hvert fall over på hallingsida, krysset elva der vi alltid gjør det. Passe lite vann i elva, mens bekken var mer full av regnvann. Vi fulgte sti, krysset veien og fant fram der det var sti-løst. Det er jo sti-løst der vi går for å finne molta.
Der på vår myr var det slik det ofte var. Molte å finne. Ganske bra også i den delen som ikke gir så mye. Det ble plukket en halvliter, så en ny og sannelig ble det så vi måtte pakke om for å kunne plukke mer. Det var lite molte ute på åpne myra. Den stod gjerne i kantene omkring graner og busker. De stod litt i felter. Det var bare å se godt. Nokon var overmodne, andre var akkurat passe og sannelig var det noen kart også. Det var bare å gå å ta med seg det vi fant. Vi plukket godt og vel 3 liter der på myra vår. Ikke overdådig, og greit da det var både seint på året og myra leverer sakene. Ei myr vi faktisk får ha i fred for andre folk.
Vi tok leia videre og reste fra myra. Det var å finne en passe åpen plass der vi kunne raste for dagen. Det var godt over høgstedag så det var på tide. Det var også en plass der vi ofte har funnet molte. Der var det lite. Vi brukte en plass vi har vært før. Det ble både bål, kaffe og en god liten rast. Sola forsvant bak noen skyer, da var det ikke det store rommet for å slumre i sola. Så var det valg av returen da. Det var jo noe med rutevalg. Det var opp og rund, over eller nedover og rundt. SÅ da var det lengden på ruta da. Vel vi valgte opp og rundt. Det var en greit valg. Ruta var uten de store terrengutfordringene. Ok vi fikk våre høyde meter i beina. Det var ikke foruroligende derfra. Vi hadde tatt de verste høydemetrene før på ruta. Det var bare å rusle i terrenget, følge med og se om det var noe å fange opp. Det var ikke mye å registrere. Noen ulldotter av sau å se og høre. Ellers var det lite. Et ekorn hadde vi sett. Ikke annet. Så på en strekning mellom to lettgåtte punkter støkket vi en røy. Den startet litt oppe i lia foran oss. Slapp seg ut over myra foran oss. Vi så den godt hele veien. En enslig røy, ikke noe kull. Det var et dårlig tegn. Skulle kanskje forhørte seg om systematisk fellefangst av de små rovdyrene til vinteren. Eneste var jo reisevei for å vekke faller og følge opp. Vi får sjå hva en gjør.
Uansett det ble en god dag ute i fjellet. Molter, sol og god ro og samtaler om det vi hadde rundt oss. Rett og slett en mental avkolpling. Da vi var nede tok jeg tak i et av prosjektene med klopp og sti. Det ble til å tilpasse den ene stokken jeg jobbet med sist. Tilpasset og la den på plass. Da ble det mer klopp og tørrsti ned mot bekken. Det blir nok bra når det får satt seg.

Søndann møtte oss med gråvær. Ikke regn, det skulle komme på kvelden. Så da var det noe med hva vi skulle gjøre da. Det ble en kort dag før vi dro. Det var noe saker vi skulle avslutte så det var greit å runde av. Vi tok dette bilde av noen røde bær på en busk. Du kan se blad og bær. Nokon som veit hva det er?
Da vi kjørte oss opp mot lenkebommen, oppdaget vi en røy i veien. Kameraet i bagasjerommet. Hrmm...hvorfor i dag. Vanligvis ligger det i sete bak meg. Vi måtte bare se og nyte syne av røya før den lettet og dro inn i skogen. Den og enslig, uten kull. En bekreftelse på at sommeren hadde vært krevende for storfuglen og å sikre neste generasjon.