Kulda hadde lagt seg over skogen inn mot svenskegrensen. Snøen hadde kommet og gått igjen. Så kom det et mildvær. Mildt med 7 - 8 grader i november. Det var slutten av november og da skulle det vær kaldt der inne. Landskapet skulle stivne i vente på vinteren. Frosten skulle gjøre fuktig luft til rim på bakken og trær. Edderkoppnettene skulle fryse, og rimet feste seg til dem. Forme flotte hvite nett mellom lyngplanter og busker der de hang. Det var borte nå, bare dråpene hang på grener og bar. Du kunne se det blinke i dråpene der de hang i motlys.
Han kom inn i granskogen. 30 - 40 år gammel skog. Tett stod den. Trærne var jamnhøge og tørrkvistene stå langt oppover stammene. Mosen preget marka. Ikke bær- eller røsslyng. Andre steder i området var det mest slik undervegitasjonen. Ikke her. Han søkte inn mot tettene. Likte seg ikke i det åpne landskapet. Trengte å skjule seg. Var ikke bra Han vaklet bortover. Stampet klovene ned i bakken. Stanset, samlet seg. Gikk videre. Han gikk langsomt innover i tett skogen. Der framme var det en lysning. Han gikk i mot det. Der framme var det et gjerde. Det var halvannen meter høgt. Det var fem - seks ståltråder i høgden. Kraftige stolper holdt som oppe. Med jevne mellomrom var det enten grønne eller lettere staur som passet at ståltrådene holdt seg jamne hele veien. Ikke noe skulle komme under eller over. Nå var det ikke noe ubehag å gå der nære gjerde. Han stoppet opp, så mot lysningen og gjerdet. Vaklet noen skritt. Samlet seg og gikk mot gjerdet. Det gikk en grøft langs med gjerdet. Han kom fram til grøften. Gikk noen skritt på kanten. Fant ikke balansen, vaklet fremover, og valt over på siden. Ble liggende halvveis nede i grøfta. Vannet i grøfta samlet seg og kjølte ned kroppen. Elgosken ble liggende. Vannet kjølte og han hadde ikke krefter til å reise seg. Skulle bare ligge litt til. Han lå der lenge. Øynene ble blanke. Blunket. og gled igjen. Slumret litt, våknet igjen. Lå der og ventet på å få igjen kreftene. De kom ikke. Han lå der bare og ventet på døden. Langsomt kom den. Livet ebbet ut uten dramatikk eller jag.
Hva som gjorde at den lå der vet vi ikke. Den lå død som en sild i grøfta. Vi var nær ved å passere den uten å oppdage den. Den var ikke godt synlig selv ned gjerdet som nærmeste nabo. Geviret sto opp og skapte en ujevnhet i landskapet. Akkurat denne ujevnheten varslet at den lå der. Den lå der på innsiden av Rovvilt gjerdet. Med andre ord på rette siden. Ulven på utsiden, den på innsiden. Ingen strøm i gjerdet nå, men likevel. På rette siden. Lå der dø på både andre og tredje uken. Kaldt i været og lite forråtnelse. Ingen lukt. Kulda hadde frosset den delvis inn. Kun litt pirk i mule og ved halen. Ellers hel. Her er rom for å sette opp viltkamera ved neste anledning og om den da er noe å bruke som åte.
Vi hadde denne helga i slutten av november. Vi fulgte rovviltgjerdet rundt Vollerskogen. Der langs med gjerdet fant vi også disse spora. Ikke så vanskelig å se at det var et stort hundedyr. Målt mot hånda til Nina var det fra ringfingers spiss til knoken. Det var ca 10 cm. ca 10 cm spor av hundedyr på Finnskogen. Ulv heter det. Spora er 9 - 11 cm etter boka. Kun noen få hunder har tilsvarende størrelse, blant annet irsk ulevhund. Ja, ja, ulvespor og dø elg i skogen. Vi får se om vi kanhente hvertfall elgskallen ved neste anledning. Kjekt å henge den i samlingen, det er jo tross alt en 8 tagger.
Kulda hadde lagt seg over skogen inn mot svenskegrensen. Snøen hadde kommet og gått igjen. Så kom det et mildvær. Mildt med 7 - 8 grader i november. Det var slutten av november og da skulle det vær kaldt der inne. Landskapet skulle stivne i vente på vinteren. Frosten skulle gjøre fuktig luft til rim på bakken og trær. Edderkoppnettene skulle fryse, og rimet feste seg til dem. Forme flotte hvite nett mellom lyngplanter og busker der de hang. Det var borte nå, bare dråpene hang på grener og bar. Du kunne se det blinke i dråpene der de hang i motlys.
