Hvorfor denne innledningen? Tja, kan det ha en sammenheng med at jeg til 50-års gave fikk billetter til Carmen på Operaen. Rett derfra og til Lyngstua og Finnskogen. Akkurat og hvor er man selv i klassesamfunnet? Her er det mange muligheter. Klassereisen er jo flerdimensjonal i tre mulige akser. Har jeg så beveget meg? Ut fra Bourdieu har jeg reist et stykke på den kulturelle dimensjonen. Den knytter seg til utdanning og at man har beveget seg ut fra der en var i barndommen. En klassereise i den kulturelle dimensjonen og da kan en jo spørre om man var godt opplært i det "høy kulturelle" klassisk musikk og opera. Den var vel ikke den sterkeste og jaggu hang det igjen. Opera var og er en ny dimensjon, Joda som Bourdieu skriver så kan vi litt, kan nevne noen klassiske komponister og noen operaer. "that's it".
Carmen var bra på sin måte, god sang og musikk, vi kjente jo til noen av de ulike partiene i operaen. Likevel var det ikke fritt, historien kjente vi ikke, og da var det å henge med i fortellingen, ikke alltid like lett. Fortellingen er også fremskrevet til tiden i Spania ved Francos fall. Det bidro til å ytterligere uklarhet.
Vi fikk en kulturell opplevelse vi vil ha med oss i lang tid. Vi kommer nok til å oppsøke opera og teater igjen, og fortsatt vil skog og fjell trekke oss bort fra det. Ut der naturens egen symfoni spiller. Der vi kan kjenne på vinden som blåser surt i ansiktet vært, kjenne snøflakene smelte mot ansiktet, rett og slett at vi lever og er en del av naturen. Kjenne på mestringen i det å leve i pakt med naturen, ikke overstyre den.
På Finnskogen var det fint denne helgen. Vi fikk tråkket oss en tur på truger, fulgte et elgspor til natteleie dens. Feide muselort fra peishylla, og la ut mer musgift og fortsatte prosjektet på hytta.
God helg med andre ord!
