Påsken har passert. Det var ingen tur i år. Det var barmark på Finnskogen og uklart i Vassfardalen. To uker før påsken var veien blaut og ugrei. Det var tvilsomt med varmen om snøen holdt eller hvordan den holdt. Vi lot det ligge helt i ro. Kunne stulle rundt huset i stedet.
Så det har blitt kun en og annen løptur innover på Romeriksåsene. Det var der jeg traff dem. Tvillingene. Ja, det var tvillinger jeg støtte på i dag. De holdt seg litt til høyre for lysløpyetraseen. Den ene trakk innover i den tette granskogen, den andre holdt seg litt nærmere. Ja, ja, tenkte jeg, fjorårs kalver. De ble stående og jeg løp videre. De lukta vel ingen fare med en som dro forbi i lysløypa.
Jeg fulgte løypa rundt og startet på nytt på stor-runden. Skulle opp til motbakken og løpe intervaller. Det var oppe på flaten etter moten at jeg hadde møtte tvillingene. Jeg startet intervallet. Skulle holde det opp bakken og et stykke videre. Øke intervalllengden var målet. Da jeg kom opp på flaten og et stykke borte på "sletta" kastet jeg blikket inn i småskogen. Der inne stod den ene kalven fortsatt. Så meg springe forbi. Da hadde fire eller fem mennesker passert den. Den stod der inne og skulte på meg. Jeg løp opp til målepunktet. Snudde og diltet nedover for en nytt intervall. Passerte kalven på ny, den hadde trukket litt lengre inn. En som kom i mot så ingen ting. Jeg stanset henne og viste hvor elgen stod. Hun forsvant og jeg dro helt ned til starten igjen. Satte fart og opp bakken. Kom opp til flaten og langet ut. Da stod kalven ned mot traseen. Den så på meg, jeg stanset. Vurderte å dra opp mobilen for å ta et bilde. Da trakk den bakover langs traseen. så tok den sats og sprang over traseen og borte ble den i småskogen.
Ukas naturperle!
