Bygger bever'n i Ulvika?

Tittelen er omskrevet og "lånt" fra en anerkjent forfatter. Spørsmålet er reelt. Det har vært bever i øst. Det har vært sett før. Det er ikke lenge siden de ble observert sist. Da hadde de bygget seg en bolig i Ulvika. Lauvtrea hadde de felt på sitt sedvanelig vis. De siste årene hadde stubber og kvist etter dambyggerne vært i fred. Bitemerker var grånet. Ingen ferske merker av bevertenner. Det var nesten så det var glemt. Vi gikk inn i Ulvika for å ta veien opp til Skrivillen. Så om hytta der inne i vika. Vi fulgte veien og der veidele var, sparket en tiur ut fra veikanten. Den hadde antagelig gruset. Den holdt seg tett inn mot skogen og venstresvingen. Lite tid for å se, kun den grå ryggen.

Fulgte samme veien ned. Da vi kom til Ulvika stoppet vi opp. Gikk rundt hytta, smugtittet inn i stua fra veisiden. På framsiden ble vi var av ny hogd bjørk. Sola skinte i bjørkebarken og hvite avrundede merker i stammen. Stammer som var flerret av for bark. Dette måtte sees nærmere på. Gikk helt bort til og så på beverens verk. Endel nye trefellinger var det vi så. Visste om, men ikke sett skikkelig på beverhytta. Nå var den der rett fram for oss. Vi gikk rundt og sjekket og så på merkene av beveren. Gamle stubber, grå bitemerker, noen nye og ferske. Enkelte helt fellte trær, andre som manglet de siste få gnagene før de hadde bikket over. Alle var felt slik at de lå ned mot Skasen. Noen helt ut i. Der var de avgnagd og oppdelt. Noe var fraktet bort. På bortsiden av beverboligen lå en ny bjørk ned i vannet.

I vannet lå fersk flis etter byggmesteren. Skulle tro hvor de hadde gjort av seg? Beverboligen så ubrukt ut. Ut fra flisen kunne det ikke være mange dagene siden de var her. Alt var ferskt og ikke noe flis var skylt vekk med bølgene. Beverboligen så forunderlig uberørt ut. Ikke en ny kvist på byggverket. Det så heller ikke ut som om noe var gjort for å utvide boligen. Kan tenkes de holder seg ved sjøen et sted og akkurat nå var i vårt område. Plukket med med en liten rengnagd kvist. Den ville bli fin å legge på stuebordet for en stund. Det ble en liten og god, enkelt tur en glitrende oktoberlørdag!

Stillheten

Stillheten, hva er nå det? Stillhet kan oppleves så forskjellig. Det stille kan gi uro, opplevelse av ensomhet, fred eller ro. Alt avhengig av hvor vi er i livet.

Da bilen var parkert, turen ned gått og alt var inne. Stjernene blinket på himmelen. Varmen begynte å bre seg i bua. Knitringen eller kanskje vi skal si duren fra ovnen brøt stillheten. Suset fra gassblusset. Stemmene da vi snakket sammen. Alt brøt stillheten. Knirket i døra da vi slo den opp. Gikk ut i natta. Døra ble skjøvet igjen. Elvesjoet gav en jevn trygg bakgrunnslyd. Et lite smell i veden i ovnen ble en lyd som slo ut gjennom pipa. Uten snakk kom stillheten tilbake.
Bikket hode bakover. Fant karlsvogna, orions belte, kasiopeia og nordstjerna. Elvesuset var der. Mørket omkring seg, et lite lysskimmer fra ruta. Alle stjernene trådte tydeligere frem, millioner av dem. Tett noen steder, andre steder mer spredt. Ingen andre lyder som trengte seg på. Bare elva, mørket og stjernehimmelen. Det blir stillhet, en stillhet som som gir meg ro og fred. Byens jag og alt som skal gjøres forsvinner inn i mørket og blir borte. Meg selv, stjernene og Nina. Godt!

Lørdann var grå i leten. Ingen sol, yr.no meldte sol, men ikkje denne dagen. Snekkerne til Elling kom om morgenen og starte jobben med Søsterhjemmet og skåla. Vi så innom hvordan Søsterhjemmet nå tar seg ut. Større vinduer i sydveggen og et til i vestaveggen. Soverom avdelt og maling påbegynt. Vel, vi tok turen nedover dalen. Høsten farget gras og lauv gult og rødt. Fargene var fler og kontrastene tydeligere. Ikkje en sjel å treffe på. Vi  hadde lyden av vår egen prat, elva og bekkene som skar inn i stillheten. Stillheten fulgte oss. Lyden av en gren mot en jakke kunne få oss til å snu oss etter lyden. Først nede ved Øvste Grunntjern ble stillheten brutt av orrfugl som lettet. Vi støkket ut  2- 3 stykker. Det var folk i Helikopterhytta og i hytta ved Nedste Grunntjern. Ingen kom ut, ingen prat. Vi fikk stillheten med oss videre.

I utosen rigget vi oss til med kaffebål. Skraping av saker ut av sekken, knitringen i veden som fata, flammene som slo opp om kaffelars. Snart kokte vannet, medbrakt tørr furuved, gjorde susen.
Det hele gav en egen ro du ikke finner andre steder. I naturen, der er vi små, og den er stor. Vi faller inn i dens makt og må spille på lag. I dag var en lett dag å spille på lag med den. Ikkje kaldt, ikkje varmt. Været var på vår side. Da er det lett å være menneske i det som er større enn oss. Kaffen var god og frukten .... frisk og syrlig. Turen opp att var som turen ned, stille og rask.
Resten av dagen gikk til litt praktisk arbeid omkring skåla. ved, døra osv. Rundet av ute med å lauge seg i bekken. Søndann var og grå, vi lot tiden komme, gjorde noe mer ute, slik at vi kunne si at Trytebu var klar for vinteren.
En god stille helg, lading av de mentale batteriene og oppbyggende for oktober. Forresten hvor ble det av september? Startet ikke den akkurat........