På lørdann rann sola og lyste opp Gorbuflagin. Oransje til gul og tilslutt helt opplyst. Kulda krøp ikke under -1 i løpet av natta. Turen nedover langs med elva var lett å gå. Vi tok oss tid til å se, ta noen bilder og undre oss over naturen.
Enkelte steder var det bløtt, andre steder hadde frosten festet grepet. Vi fløt oppe på den stive myra. Andre steder brast hinnen og vi søkk ned i mosen. Ikkje langt, bare litt, for uten om det hølet N traff. Beinet forsvant til ned på midten av låret.
Fargene var blasse innover. Ingen skapre kontraster eller lysende punkter. Fargene varierte i lysbrunt, brunt, grått, mørke grønne farger og noen rødlige blader og lyng. Enkelte steder lå rimet i skyggen. Der sola tok tak ble rimet til dugg. Det var vått i lyngen og glimtet som små krystaller i motlyset. I vikene i Suluvatnet er isen i ferd med å feste grepet. I løpet av dagen mister det sin kraft, men har meldt sin anmarsj. Det var kun en tynn tynn hinne som hadde lagt seg. Det var varmen og vind som jaget isen vekk. Det skal ikke mange dagene med kuldegrader til før isen legger seg. I myrer med stillestående vatn har den laget vintrens ishinne.
Det var stille i Vassfaret. Nesten ikke en låt, du hørte elvesjoet, men ellers var det stilt. Svakt sus av vinden kanskje, men ikke mer. Fredelig og gir deg kontekt med deg selv igjen. Kan forberede seg på de neste uker og måneder. Rette blikket fremover og se inn mot en annerledes periode.
