Totalt antall sidevisninger

onsdag 22. mars 2017

Ei natt ute og noko attåt!

Overskriften kunne indikere mye, spesielt noko attåt. Nja det er vel ikke så voldsomt, men en opplever jo litt forskjellig når man er ute og vinteren er snål. 
Det å starte fra Strøsdammen som så mange ganger før. Ikke et enda spor på valdres- eller hallingsida. Da ble det å tråkke seg spor nedover dalen. Tok hallingsida denne gangen. Satset på ei snøbro over elva. 
Nede var det stilt og ro. Hørte perleugla hukre opp mot Benterud. Det er der de alltid har holdt hus. Nedover elva var det så godt et månelys. En god velkomst. 
Morraskvisten var like god. Sola meldte seg i Gørrbuflagin og jeg møtte -11 grader. Tida gikk til litt oppfølging av prosjektet og forberedelse til ei natt ute. Det vart en god sekk med fotoutstyr mer enn jeg brukte, reinsskinn og ditto saker og ting å ha med. Skulle herde natta ute uansett denne gangen jf tabben i fjor. Uten å tenke nøye etter slengte de canadiske trugene på sekken i tillegg. 
Jeg hadde vært nedover elva for ei måned siden. Så faret etter meg sjøl, så jeg tråkket det opp på ny. Det var lett, og kjente at slik en sekk var det en stund siden jeg hadde båret. Det gikk seinere enn tenkt. Nede ved Dreparhølen var elva åpen, sjelden den løka seg. Så skispora fra sist over elveisen. I bue i yttersving. Det skulle gå nå som sist. Merka meg at vannet hadde tatt snøen så det var lite å tråkke i. Bak meg ble spora blaute av vann. fulgte rundt og der elva samlet seg før den skulle ut av hølen seg skisporet opp mot bredden.
Jeg fulgte med i skyggen av det gamle sporet. Det var litt lett stigning. Snøen ble djupere og skituppene ble dekket av snø. Det var et steg om det andre. Midt i steget ble jeg var av at det dannet seg en sprekk i snøen foran meg. Litt ut mot elva. Den sprakk langsomt opp fremover og bakover. Jeg stoppet opp og så hva som var i bevegelse. Så at sprekken kom også på innsiden av meg. Hele isen jeg stod på seg langsomt ned. Spekken åpnet seg mer og jeg så at elva viste seg der i åpningen. da var det bare å få tatt det ene ekstra steget påå på kanten og litt til. Lårmusklene spente seg og skjøv i fra, dyttet isen lengre ned. Venstrebeinet var på fast grunn. Godt skyv i stavene og så kom jeg meg opp av hølet. Interessant, blei ikke våt på føttene hvert fall. 
Skulle opp i lia, ideen om Spunsetjern. Da var den lette veien via Ollsonheimen. Derfra var det stien til Hallingdal. Har du gått den på sommeren? Om du har det så vet du at det er ei god bratt sti uten plass til det helt store. Derav feller på skia. Og ... hold an litt. Skistøvlene da? Hadde en liten sprekk i læret innen for randsømmen. Nå var det noe som sa at her gjepet det mer. Jodda, læret var sprukket opp mer. Såpass at de støvlene var kommet i kategorien  --- kast ---. Og der stod jeg på Olssonheimen. Ja ja, det er jo ingen krise. Trugene kunne bli redningen om det ble for ille.
Inn under åsen og fant den gale vegen opp til Domfet langs Fetjarbekken. Det var like bratt som alltid. Det begynte å svi i låra for hvert løft. Varm i kroppen var jeg og nå kom kokepunktet. Svetten rant fra luggen. Hang på stavene litt og så nye steg. Løft og løft frem til granene som hadde velta over stien. Da var det å skreve over med ski og det som hørte til. Langsomt steg jeg opp lia. Fulgte stien, annen mulighet var det ikke. Så videt det seg litt ut. KOm opp til de to skiltene i naturstien. Der var det jo rent flatt. Greit å lese skiltene, pause og og hente seg inn heter det vel egentlig. Så var det igjen å gå. Det var ikke voldsomt med snø så det var ikke for voldsomt å trampe i. Passerte andre skiltet og så ble det litt videre rundt en. Stien fortsatte og jeg kom inn mot Fetjarbekken. Gikk i den et lite stykke før jeg fant att stien. Det åpnet seg. Så blå himmel mellom tretoppene, det var nytt i lia. Åsen på andre side av bekken trakk seg unna. Da kunne jeg svinge inn mot Brennatten. Det ble ikke de siste høydemetrene opp til Spunsetjern. Det var greit nok å finne seg en plass under Brennatten. Ut ved myra var det ein god furu til å rigge seg ved. 
Merkelig hvordan gamle rutiner melder seg. Rigging av liggeplass, spente duken over liggeplassen og så var det ved. Alt gikk i rolig tempo, sikre seg for natta før en kunne nyte stillheten, bålet og det som hørte med. Med den tørrfurua jeg tok ned ble det nying for kvelden og ved nok til å starte dagen etter. Det var stille der under Brennatten. Ingen støy fra hytter, likevel ikke langt til Domfet. Ingen perleugle her. Knitringa fra bålet. Plassere stokkene slik at kaffekjelen kunne smelte vann og gi kakao og kaffe. Med reinsskinn under rumpa og mildt i været ble det ikke nødvendig å kle seg veldig. Det ble rolig og tja, da kunne en legge seg i posen og trekke frem boka som var med. Sannelig ble side etter side lest. Litt fram og tilbake i boka, reflektere se sammenhenger. Ble en god arbeidsøkt med endringsledelse der under furua. 
I løpet av natta var det kommet et lett snødryss. Duken over hode var rett justert. Kjentes mildt ut og det ble fort varme i bålet. Resteved kunne jeg legge igjen og. Snøen var blaut. Varmegrader ja. Planen var å holde høyden og skli seg ned i Buvasslie. Det ble tungt. og lite fristende da det er bratt inni der. En god bue ned til sporet fra i går. I det siste feltet ned til Olssonheimen var det ski av. Det var like greit. 

Og hvordan var det med vær og temeratur? 7 varmegrader kl 12 på Trytebu. Og skistøvla holdt hele veien. Vel hjemme var det bare å trekke lissene ut av hempene og rett i søpla med dem. 
En uendelig god helg med ute natt. Den kan ingen ta fra meg og at det bør bli flere i løpet av året og ja. Så skal lia fra Brennatten og til Buvasslia gås og sjekkes ut. Er nok mer en sommer greie enn vinter!

mandag 13. februar 2017

Ensomt spor i snøen


Det ble en "rask" tur inn til det lille fotoprosjektet. Det vil si det var å få litt opplevelse av vinter, vinter i lavlandet var jo en direkte nedtur. mangel på snø i månedsvis. Har ikke gått på ski i Romeriksåsen enda i år. Kunne sikkert klart det om ikke dørstokkmila var 30 - 40 minutter i bil. I Vassfaret var det noe snø i januar, det var jo nedtur der og, men det var np kommet mer snø.
Så var det å komme seg inn. Det var ikke mye, dog du kunne snakke om brøytefonn - 15 cm eller der omkring. Ved Strøsdammen var det folketomt. Spor nei, ikke noe å snakke om. Siste snøen lå urørt og jevn. Antydning til at noen hadde gått ut på dammen, ellers intet.
Ned Strøsveien var det antydning av at folk hadde vært nedover, antagelig til fots. Det var jo ikke noen ferske spor, så det var det å brøyte ned. Det var lett snø og det glei greit.
Det var ned fra veien og til Trytebu en kunne se hvor lite snø det var. Faktisk var det så lyngen stakk opp og tro du over med ski var det null snø i lyngen. Pulken glei ikke akkurat lett over bar lyng.
Var opp om fotoprosjektet og så lunsj. Neste plan var å finne seg en plass der en kunne gjøre kvelden ute. En gammal skistolpe ginn langs elva og den fulgte jeg. Plass med utsyn - vel utsyn fra dalbotn er det vel ikke - hvert fall en passende bakgrunn. Det fant jeg. Jeg valgte å gå videre for å finne en plass for et soloppgangsmotiv. Det var i området ved Øvre Grunntjern. Så oppatt til sekken og rigge seg til mens mørket falt på. Det ble bål og ikke minst så kom stjerne himmelen frem. Månen steg opp bak åsen og begynte å lyse opp fjella. Det ble lysere og skinnet i snøen på fjella ble hvitt og sterkt. Kulda kom krypende. Med skinn under rumpa var det ikke noe å klage på. Bål, ullklær og forberedt på kvelden så var det greit. Lærte litt av bommerten i i fjor våres.
 Dagen etter ble det ikke noe morgenbildet, det ble tur opp i næraste åsen i stede. Fulgte den gamle skistolpa motsatte veien. Det var opp til Trytetjernsvelta, og opp veien der. Ved veikrysset tok skistolpa retning av Strøen. Da var det sikker folk som var gått fra Fønhuskoia. Jeg tok til venstre. Ved Trytetjernsbekken var det opp i åsen. På vei opp støkket jeg både orrfugl og røy. Sistnevnte satt i veden. Det var å brøyte seg løype oppover. Opp og opp, da ble premien, vyet i bilde til venstre helt magisk godt å få. Så kunne en slippe seg ned lia. Lette å kjøre på skare og styresnø.  Skia fikk kjørt seg i det grunne snøføret. Stålkanter skrapte i stein og skisålene ble klare for mer reparasjon enn gliding.

Det var en god sleng inn i min villmark, og gjerne i lys av Mikkjel Fønhus sine historier. Elva gva også sine fotomotiv før den løka seg mer gjennom natta med -14.

torsdag 2. februar 2017

Harry-tur

Harry-tur ja, ja hva forbinder du med det? Det er vel en tur over grensen til Sverige for å handle flesk og anna. Nja, var det det det var da. Vinteren har vært begredelig. Temperaturen har ligget omkring 0. Sjelden under 10. Har kanskje ikke vært under -15 en gang. Da er det begredelig. Selv inne i Vassfaret var det ikke spesielt kaldt. Nærmest bart i begynnelsen av januar. Inne på Finnskogen hadde Skasen lagt seg. Ikke mye kaldt der heller. Snø så det ikke ut til å være heller. Et bilde på fjesboka viste noe snø.
Vi tok turen mot øst. Inn mot det som kunne være en helg i ro og håp om snøforhold til å gå på ski i. Tja, det så jo dårlig ut. 1 varmegrad og grått. Og ikke noe bedre da vi kom til Skasen. Det var antydning til snø langs veien. Skiføre kune vi se langt etter. Da var det greit at skøytene var med i bilen. Da vi svingte av var det ingen brøytefonn å grave seg gjennom. Ikke hadde vi bedt om bøyting heller. Inn mot bommen var det 2 - 4 cm snø i veien. En hard hinne øverst. Det var bare å kjøre seg inn. I veien var det spor. Ingen alvorlig store spor. Eneste vi kunne se var spor av rev. Da hadde det ikke vært den store grå vært forbi. Har jo ikke åta den inn heller.
Vi hadde klargjort ski. Så da tok vi rådet fra Jan. Vi dro over grensa - harryturen var i gang - for å finne skispor. Inn forbi Svullrya, og Røgden. Ned til Röjdafors, derfra opp til Mattila. Mattila er en gammal finnegård. En av de gamle fra den gang da skogfinnene "regjerte" i de dype skogene. Der fant vi oppkjørte løyper. Der nede ved Mattila var det litt så som så. Og på harry-tur så må det jo brukes penger. Billett og betaling for å gå på ski. 50 kr snuten. Det fikk vi leve med. Spora var jevne og greie. Litt isete og sannelig ganske godt med lyng i sporet i perioder. Det fikk være som det var. Det var ikke finskia var hjemme. Det var nok grusskia som var med. Vi fulgte sporet. Det steg nokså jevnt innover. Så flate partier ved noen myrer og så videre opp i høyden. Inne på Lorttjern var vi på 500 moh. Der var det ganske greie skiforhold. Ikke skremmende mye snø, men hvert fall til å gå i. Bilde til høyre viser snøforholdene Det var sannelig endel folk der inne i skispora. Og godt var det å kjenne det å gli innover mellom trærne. Se terrenget forandre seg. Skyet og tåkete som det var var det lite utsyn. Det var likevel et gode å svinge seg omkring. Ikke noe voldsom til tur, og likevel så deilig å få strekke ut litt.
Vi hadde tru på at fuglemateren skule være tømt. Det var den ikke. Måtte justere litt på den hjemmelagde. Den gamle som hadde villførblanding i seg var heller ikke tømt. Det meste av korn var igjen. Mens solsikkefrøa var spist. Ikke tvil om hva fugla vil ha. Det var ikke mange kjøttmeis og blåmeis i farta når vi var der. En flokk med dompap var der. Det var og granmeis, spettmeis og toppmeis innom. Denne gangen var også flaggspetten rundt omkring. Den var stadig oppe i spettesmia. Under var det fullt av kongler. Ihjel hakket og åpnet av flaggspetten. Det er i den stolpen og en litt lengre opp han er ofte innom. Det er stadig hakking og hamring å høre. Sannelig godt å se at det er liv i skogen.

Vi venter fortsatt på snøen, selv om vi kom oss på ski. Det er jo merkelig å måtte dra tilSverige for å gå på ski. Ok, vi kunne sikkert dratt opp til hedemarksvidda. Der er det visstnok snø. I Valdrestrakten er det mindre snø og .... Hedalen løpyelag melder om spor på nordsida. De kjører i Hedalsfjella og og der er smått med snø. På Syndin er det likedan. Nå i kveld torsdann er det endelig snø i lufta. Kan tenkes det blir skimuligheter her på Romeriksåsen gjennom helga. Gud det må bli minus 5 og der omkring og greit med snø!

mandag 9. januar 2017

Vinter eller ......


En tidlig tur inn i Vassfaret. Mildt og merkelig vær i jula. Vind og varme. Ingen snø i lavlandet. Eneste snøfallet å snakke om var i november, og siden har det vært høst eller vår.  Fikk vite at Strøsvegen var strødd.
Så da ble det en rask tur inn ei natt og ut att. Trua på grei vei var god å ha. Kom ned Strøsvegen til der det tar av til Sandvika. Strøinga sluttet, litt flatt og så faller det videre mot Strøsdammen. Ikke bratt, litt svingete er vegen. Bil med vinterdekk uten pigg. Og der møtte en speilblank veg meg. Ikke grunn for å bremse eller annet. det var for seint. Bare å la bilen vandre oppe på isen. Med en god uro i hvordan dette gikk så seilte jeg over og kom til der det var mer grep for bil og hjul. Bare det sier vel sitt om hva som er der inne nå. Jeg grov meg inn i innkjøringen til de to nederste hyttene. Tok ikke sjansen på å kjøre helt ned til Strøsdammen. Bakken opp var tross alt islagt.
Derfra var det mulig å bruke ski på vegen ned mot Suluvatnet. Lastet opp i pulken, la trugene på toppen og tok fatt på turen nedover. Med feller under skiene og greit var det. Da var det noe som holdt igjen. Ned lia var det blanding av snø og barmark. Det var mulig å snirkle seg ned med pulken på snødekke. Det ble en liten tur opp til fotoprosjektet mitt og så var det å rigge seg for natta. Det ble fyring og en grei rolig kveld. Fikk sannelig lest endel også.
Dagen etter startet med klar vær. Og før jeg fikk spist frokost dro det snøfiller omkring buveggene. ble det noen bilder med snøen drivende over. Greit det og. Så skiftet det og skyer var som blås bort. Sola skinte over vinterkald skog og li. Gørrbuflagin lyste opp i all sin prakt. Ingen morgensol, kun vintersol i Flagin.

Før sola igjen forsvant bak skyene var jeg opp om fotoplassen. Ser at ett motiv må være med sola inn på ett bestemt vis i motivet. Det kan gå da må jeg bare sikre meg en tur på rette tida. Hvor mange uker frem tør jeg ikke si. Med den kulda jeg hadde de to dagene var det dags for at elva kan løka seg. Enda ikke en enda overgang fra Benterud og nedover. Først ved Suluvatnent kan du krysse. Som bilde viser er elva på god veil til å løke seg.

Ut att var det interessant. Fortsatt dekk uten pigg. To centimeter på isete vei. Godt han Oddvar var på hytta si om det var nødvendig med hjelp. Det var å holde rett fart så bilen fikk grep og ikke glei. Om trent ved sommerparkeringen til Fønhuskoia levde bilen sitt eget liv en stund før det igjen ble grep. Så var det  holde farten på det isete partiet opp til steinbruddet. Det var lett å miste feste, det gikk saktere og saktere. Nærmest stopp på kanten, så flatet det ut og så økte farten litt, inn på gruset vei og da var det bare å puste ut.
Tru hva neste tur kan bringe?

mandag 2. januar 2017

2017

Da er et nytt å i gang. Vi avsluttet turåret med to omganger på Finnskogen. Ikke noen spektakulære turer. Egentlig bare for å komme seg ut av den vanlige rytmen. En tidlig tur i desember. En helg der vi kunne se at Skasen hadde fått et godt islag. Om det var trygt å gå på eller ikke, var vi ikke sikre på. Vi testet ikke. Vi gikk en liten runde i nærområdet. Det var ikke det store været som fristet til langtur. Det var en antydning til snø på bakken. Vi var innom på julemarkedet på Svullrya. Der fant vi noe for jula. 

Nå ved årsskifte var vi tilbake i forkjølelsens tegn. Vi var hundepassere og da var det veldig greit å trekke ut i ødemarken der de slapp å forholde seg til raketter og smell. Da var Finnskogen et fint sted å trekke til. Med 5 6 varmegrader og klarvær skulle detmed blandede følelser a vi satte av sted. Barmark over alt. Korte dager og hvordan var det med isen osv. Vi kom til en innsjø som lå speilblank, islagt og med vann på overflaten. Den så ut til å ha stått i mot kakelina før jul. Det var mye sprekkdannelser en kunne se i isen. Lange hvite streker strak seg ut over isen. På kvelden kunne vi høre at isen jobbet. det knakte i den som om det var isgang. Og vi kunne se på nyttårsaften at isen hadde knøvla seg. Det var liten endring ut over dagen. Det bedra seg først mot kvelden. Da kom kjøla krypende. Det var noe isen kosa seg med. Du hørte at den utvidet seg, frøys til igjen. Det buldret i isen. Det var lange drønn som gikk utover. Her var det liv og isen vil kunne bli god i år. Forrige vinter var det ikke is før i januar og kun 30 cm is. Blir nok mer is i år.

Nå vi var nå ute og luftet oss i løpet av dagene. Med forkjølelse i kroppen ble det ikke de helt store sprellene. Vi gikk og så på de to tomtene helt nord på feltet. Vi har kjøpt ut en av de andre sameierne, Så nå har vi rett til å bygge en ny hytte på området og har en større eierandel i den vesle skogen der oppe. Vi fikk jo gått noen turer til og fra bommen også. Bikkjene måtte luftes. Vesla alltid ivrig og snusende i lufta og på bakken. Mange nye dufter å ta inn. Alltid i bånd slik at vi hadde kontroll på henne. Det er slik en må gjøre når det er i ulveland.

Selve årsskifte ble en snill og stille afære. God mat og rolig lesing av bok i sofaen. Helt greit så lenge forkjølelsen tynget. Vi få ta det igjen seinere med venner på besøk.

Godt nytt år og så får vi satse på noen gode turer i 2017 også!

søndag 13. november 2016

Løypepatrulje

Hva overskriften har med dette å gjør får vi komme tilbake til. Det ble tur allikevel. Meldt fint vær, hvert fall fredagen og lørdagen. Da burde det være rom for noen bilder av det bedre og med med måneskinn kunne det bli rom for nattbilder.
Kom inn på fredagen, Rigget for kun ett døgn. Sjekket ut med Elling, det var brøytet og antagelig helt til Strøsdammen. Da ble det lit mer "easy pisi". Å tråkke løype fra Godvatnet 7 km er et karsstykke, fra Strøsdammen lett som ikke noe. Der fra er det kun 2,7 km. Brøytekantene anviste 50 - 60 cm med snø. Det lovet greit. En av hyttene var det folk på. Ellers lite spor av folk.

Månen hang over Bringen
Ikke et enda spor av folk på Strøsdammen. Månen hang på himmelen og lyste opp terrenget. Det var 10 - 12 grader kaldt. Skia hadde blå ekstra under, det ville duge.
Her var jeg første mann til å sette spor i terrenget i år. Ikke spor over dammen, ikke spor videre mot Suluvatnet. Da var det bare å slenge sekken på ryggen og begynne på turen ned. Det var så der hold i snøen, søkte i til midt på leggen. Da var det ikke helt krise for da bar det endel. Så var det å skyve og løfte skiene, en etter en, så var det bare å holde det gående. En elg hadde gått der i veien. Fulgte det, ofte ikke det beste å gå i. Blir å ujamt å gå i. Med såpass lite snø fungerte det. Elgen hadde gått litt på kryss og tvers. Det var bare å holde en god rett linje. Det var fint. Månelys, svett i panne og kaldt. Akkurat hva forkjølelsen trengte. Da var det en opplevelse av å leve. Var ikke sig i skia i det hele tatt. Det ble å løfte og tråkke hele veien. Da jeg biket over kanten og nedover veien ble det lettere. Veien falt og da ble det mindre jobb.
Inne var det 12,7 minus og ute, det samme. Ble å fyre opp, lufte ut fuktig luft, fylle på med ved og rigge til. Drøyde noe og kl 00.00, tok jeg med stativet og kamerat ut. Ut til fotomotivet. Det jeg skal følge neste året. Ble litt jobb å gå opp på truger. Fant en passende plassering av stativet og surret det fast til en bjørkestamme.
Sol i Gørrbuflagin
Kjølig inne fortsatt. Ble å legge mer i omen. Sikre at den holdt seg gjennom natta. Satte klokka på 0700. Skulle ha morgenbilde også av motivet. Kjente at det ble kjølig før klokka ringte. Da var det å vrenge seg ut og legge mer i, åpnet trekken litt. Da klokka ringte var det kun å vrenge på seg klea, mer ved i ovnen, mer trekk og ut i morgenkulda. Minus 14.
Frokost og så tilbake til overskriften. Løypepatrulje er det få som kjenner til. Alle går i maskinpreparerte løyper. Må tilbake til farfar. Han gikk løypepatrulje for Skiforeningen. Det var den gang 50 km i Holmenkollen gikk i sløyfer av 25 km. Der i 30-åra var det egeninnsatsen til løypepatruljen som avgjorde sporet til løperne. Løypepatruljen var en gruppe på 4 - 5 mann. En til å brøyte. Neste gikk bak og med en ski i det oppgåtte sporet. Den andre utafor. Tredjemann det samme, men på den andre siden av sporet. De to siste gikk opp selve sporet. Da fikk alle skiløperne spor og stavfeste. Da unngikk man den smale renna når alle går i samme sporet. Det var det jeg gjorde etter frokost. Gikk opp til Strøsdammen og ned att for å gå opp en skikkelig såle og skape spor for vinteren. Da kan det bli lett med pulk de neste turene.
Med Blåfjell i sikte langt der bak
Så var det å avslutte denne turen med litt rydding og en siste omgang med motivet. Strøen hadde løka seg og bekkene var i ferd med det samme. I myrene var det fortsatt vått, det viste skistavene. Får regne med at kulda synker inn i bakken slik at vi trygt kan gå på isen og de store myrene.

onsdag 9. november 2016

Forkjølelse i langdrag........

Den kom etter forrige tur i Vassfaret. Det ar 15. - 16. oktober. I dag er det 9. november. Det har bølget fra snørr og hoste til nesten frisk. Så var det på han igjen! Lei og nå er det jo vinterføre. Skiene bør komme ut og på snøflaten. Dau i kroppen. Mandag var det en hustri kropp som satt på jobb og små frøs. Være hukren og krimfull druge 4 uker, da er det rom for å bli lei.
Snø i Vassfaret, han Thomas Mørch med prosjekter i hallingdalen. Flotte bilder og ulike tanker om prosjekter. Sjøl har jeg et prosjekt for året. Samme motiv 12 måneder. Det skal følges opp og ordnes med. 7 km inn og 7 ut att.  Sitter og blar i boka "kona mi" og får slike tanker om bilder og motiver der inne i Vassfaret eller andre steder, Draumer om å ta de gode bildene.

Til helga er det meldt betre vær. Sol på lørdann .....

Tru om kroppen har krauna seg og er klar for en drøy tur til helgeskøttet. Får kjenne etter og se, ellers må det vel bli neste helgeskøttet. Ellers er vi over på nyåret. Vi får se....