Totalt antall sidevisninger

tirsdag 18. juli 2017

Gutta med på tur

I år var det en litt annerledes tur. I fjor i Jotunheimen, i år tok vi padleårene i bruk, og padlet Telemarkskanalen. Et tre netters opplegg. Vi kunne startet i Dalen, og det ville blitt for langt. Vi startet ved Sandodd og utløpet av Bandak. 
Det var tre dager med sol, regn før og etter. Bra med god timing. Vi startet på kvelden onsdann. Ble kjørt opp med kanoer og ting og tang til Sandodd. Kl 22 satt vi i kanoene og padlet oss rundt Bandaksøy før vi gikk i land på Gulløy. Der tok vi natta. 
Det var en liten enkelt øy å legge seg på. Det var greit å rigge seg for natta. Børris rigget den ene fiskestanga og hadde på fisk der i vika vi lå. 
Morgenen etter ble vi vekket av lett vind. Det tok noe tid før sola rakk over kammen ned til oss. Det ble en god dose kaffe på primus. Ny innkjøpt primus fra Elements- Den virket bra og som så mange av disse gassprimusene har denne og en svakhet. Den var vindutsatt. Trenger en leskjerm for at den skal være god i litt trekk. 
Denne første padledagen ble todelt. Vi somlet oss ned til Kviteseidvatnet. Det var 3 - 4 km og det ble fisket hele veien. Det var så det ble rent morsomt. Vi fikk godt med fisk på høylys dag og med dårlig utvalg av spinnere osv. Før vi gikk ut på vatnet ble det lunsj og rens av fisk. 
Det er noe med å være sammen over tid. Ingen PC'er tilgjengelig. Ok, nett på telefon og håndholdte maskiner. De var ikke noe å bruke hele dagen uansett. Vi hadde nok med å padle. 2 i hver kano. Da blir det tid for å ta en prat med den man sitter i kano med. Det være seg om det som skjer i dagen, det en ser omkring seg eller om det å padle. Tror nok at i kanoen med gutta ble det mye prat om diverse dataspill. Jeg er nok litt mer styrt av hva en kan se omkring seg. Det er likevel noe eget med det å sitte slik sammen i 3 - 4 -5 timer i løpet av en dag. Det er en annen tid med gutta enn å ha dem til middag og så sende dem avgårde med buss eller annet. Det å kunne ha denne tiden der en også bare er stille og har naturen rundt seg gjør også noe med det hele. 
Nå ble det å legge seg 3+1 i telt. Jeg har et ettmannstelt. Nja, telt og telt. Du finner lignende som strandtelt i syden. Mulighet for å lukke døra, og med to gode lufteventiler. Begge spretter opp med litt press mot teltduken. Og ikke minst det er en en-duker. Den var med på Vassfaret-rundt i 2009. Vintertur. Med den lette brisen vi hadde disse dagene var det rene ville gjennomtrekk. Teltet er greit til sitt bruk, og det skal fornyes til noe mer skikkelig.
Det var vind i ryggen da vi padlet. Det gjorde det relativt greit å holde tempoet oppe. Det ble ikke de store bølgene å snakke om, slik at vi unngikk landligge. De krevende padleopplevelsene var det ikke. Og det er i grunn godt. Samtidig ville det gitt enda sterkere opplevelser sammen som vil vist samhold og evne til å stå sammen.
Andre kvelden lå vi mellom Kviteseidvatnet og Flåvatnet. Det var en grei plass og med en enorm mengde av knott. På kvelden hadde vi kanskje den beste dyreopplevelsen. Vi så nok av ender, mest silender og hvitkinngås. Likevel var det denne kveldens opplevelse som var morsomst. Vi var ute for å fiske. Så var det noe som gle i vannet. Det var en kvist som gikk mot land. Så det var noe annet så forsvant dyret og kvisten lå igjen. Det var bever. Så padlet vi oss forbi stedet. Børris var på land et sted der det var en kvisthaug i vannet. Litt innpå var det et høl i bakken. Vi ble ikke helt enige om hva det var. Vi var litt lengre oppe og møtte vinden. Snudde og lot oss drive rundt svingen i elva. Da så vi det igjen. En bever inn mot land. Så enda en. Vi lot oss drive. Et par padle tak. En forsvant under vann. Så kom den opp igjen. Den ene trakk inn mot land og så opp på bredden. Vi gled nærmere. Så slo den i vannet med halen. Den dukket under litt. Jeg registrerte en tredje bever. Den på land kom ruslende ned igjen. kled rolig ut i vannet. Vi var nok ganske nære, for den ene valgte å slå alarm med halen igjen, og den som kom fra land gjorde det samme. Så var alle tre borte. Det var nok et beverhus Børris var innom på land. Vi passerte der bever'ne hadde vært. Så kom beverne frem igjen ovenfor oss nå. Vi lot beverne få fred. Og kameraet lå i leieren, selvfølgelig. Uansett en flott opplevelse og vel så god som å skulle få beverne på minebrikken. Kunne nyte synet og opplevelsen hele veien.
Nedover elva var vi tettere på hverandre. Inn mot slusene var det litt planlegging for å få alt til å gå godt. Vi fikk ikke prøvd å bli sluset med kano. Rutebåtene kom og ville begrense mulighetene. Vi trillet forbi, fikk se slusingen av Henrik Ibsen. 
Det var bare å nyte den siste delen av padlingen med til Telemark Kanalcamping. 




mandag 3. juli 2017

Sommerdag

Sannelig kom sommeren til Østlandet. En skikkelig god sommerdag kom denne helgen. Vi fikk endelig løsrevet oss litt fra alt som her vært å gjøre denne våren. Dro sent på fredagen og inn til Finnskogen. Der var det rolig og stilt. 
Lørdagen var kun fantastisk mht til sol og det at det var blå himmel og kun en lett trekk i været. Vindretningen skiftet stadig slik at været lå i ro. Det gav rom for de små gjøremål og en avslappende dag med kun naturen rundt oss som stimulans. Ikke ekstra med biler, PC'er eller annet tekniske ting. Ingen store plikter, skulle bare osv. Kunne regelrett kople fra og suge til seg alle de små inntrykkene en fikk av naturen rundt seg. 

Det ble å gå frem og tilbake til bommen et par ganger med bikkjene. Langsmed veien var det lite å se. Endel sommerfugler for rundt om, en svart og hvit fluesnapper i en av kassene. Ellers stille i fuglekassene. 
Nede ved Skasen var det mer liv. Det var faktisk mye ender å se. Silanda var en gjenganger. Ellers så vi kvinand og ikke minst endel fiskemåker. Vi talte dem ikke, og det var såpass at jeg merket meg det. Silanda her kom svømmende forbi ca 30 meter fra land. 
Det å få litt fred fra jaget var godt. Ikke det at det var nok, og bare for å minnes om at det er behov for mer pause fra jaget. Helger der en kan komme inn i de langsomme og stiller rom. Det må det bli mer av fra litt før ferien starter. 
Søndann var det tidlig tilbake, kun for å følge opp hageprosjektet, som er i sin siste fase. Nylagt gress trenger vanning på varme dager. 




lørdag 3. juni 2017

Etter snøen og før det spirer


Vassfaret midt mellom vinter og sommer. Siste turen innover var i mars. Siden hadde snøen gått, kommet igjen osv. Påsken var barmark i lavlandet og tja, kanskje snø i høyden. Da ble det annen aktivitet.
Så nå var jeg innover igjen. Det ene var prosjektet mitt. Det andre var å få et avbrekk. Hadde levert materiell til Høyskolen Kristiania og nå var det dags for å lade batteriene.
SÅ var det et spørsmål om de på Søsterhjemmet var der eller ikke. Kom inn litt seint på kvelden. Kunne kjøre helt ned. På veien ned så jeg ei røy ved veien. Ikke første gang jeg har sett den der. Var vel en årsak til at den ruslet der. Kamera i bagasjerommet. Da ble det ikke noe bilder. Ingen andre biler ved parkeringa. Så da var jeg vel alene innover. Raskt ned og så opp til prosjektet. Akkurat passe lys og ikke minst godt med vann i elva.
Vassfaret var i modus mellom vinter og sommer. Ikke et eneste blad var kommet ut, kun svulmende knopper, blader som kunne anes i tuppen av skuddene. Ikke helt innesperret og ikke ute i det fri.
Høgfossen svulmet, Vannet kastet seg ned i renna der hovedløpet går. Vannkastet seg ut der de små renner og fordypninger går slik at vannet kunne kaste seg ned de 20 meterne ned til kulpen under fossen. Langs med elva var det ingen fossekaller å se. Var stille der, fosseduren var det som duret i bakgrunn og som overdøvet det som var av lyder. Selv småfuglene var ikke til å høre gjennom fosseduren.
På kristi himmelfartsdag var det tidlig ut. Kamera og fiskestang og så var det opp langs med elva. Fisket under Støsdammen, i Støen og i Trytetjern. Ikke fisk å kjenne. For tidlig. Isen gikk siste uke.
Hilste på Nøtteliten der langsmed Strøen. Bjørkefinkene holdt sin konsert i bjørkeskogen mellom neset i vest og Trytetjern.
Med den sure nordavinden ble det rast i en liten helling ved Trytetjern. Der var det greit å ligge på reinsskinnet og dorme i antydningen av sol. Den prøvde fortvilet å kjempe seg gjennom skylaget. Uansett godt å dorme.
Bytter objektiv til 150-600 og gikk over Trytetjernsåsen. Ikke dyr eller storfugl å merke. Hørte bokfinken, og fikk et greit bilde av den. Ellers stille. Alle dyr som enten hadde kalvet, valpet eller lå på egg holdt seg i ro. Ville ikke la seg røpe, det jeg som fremmed tråkket gjennom deres verden.
Ved Strøsdammen var det folk å prate med. Og da jeg kom ned til Trytebu var det et turfølge som pauset på plattingen. Slo av en prat før de gikk videre og jeg pakket meg sammen. Jobb på freda'n.

torsdag 11. mai 2017

Planlagt og tilrettelagt

Våren har vært merkelig. Nå etter 3 uker i april og mai har det blitt mer snø enn tidligere i vinter. Var ikke festlig å skifte dekk på en bil og grave seg ut i dag for å komme på jobb. Nå det er vel ikke akkurat det jeg sikter til med overskriften.
Med sein sommerferie, en oval weekend i varmere strøk. Valget i år endte på Italia, Milano og så Cinque Terre. Cinque Terre er en av Italias nasjonalparker. I nasjonal parken er det vier som går gjennom, folk som bor der fast og ikke minst de fem kjente byene som klorer seg fast i kystlandskapet. Det i seg selv ikke merkeligere enn hva vestlandsbønder har gjort, dog i Italia langt flere samlet på hver plass. Nå kunne jeg dratt det videre med å beskrive vandringene mellom byene, landskapet og byene. Det får ligge til en annen gang. Nå er det mer det med planlagt og tilrettelagt.
En nasjonalpark i Italia er noe annet enn i Norge. Jeg har nevnt noe, at det bor folk og at de drifter sine marker og byer i Italia. I Norge skal det helst være stengte veier og tomt for folk. Det er nok den norske nasjonalromantikken, du alene ute i den store naturen. Kampen av den lille mann som håndterer naturens store krefter.
Det er noe annet som skiller mer. Det er tilretteleggingen. Vi bodde i Levanto. Tog inn til Cinque Terre eller en gåtur angitt til ca 2,5 - 3 timer. Toget kostet 4 euro for hver påstigning. Mellom byene var det stier du kunne gå. Opp i terrenget og opp til der terrenget brekker av etter stigningen fra havet. Stiene var merket med både fager og tallkoder. Vi har den røde DNT T'ene eller røde skiløyper og blå sommerstier.
Ja, også tenker du kanskje. Og her kommer forskjellen. I Cinque Terre var det dagspass for å gå mellom byer og for å bruke toget. Kostet oss 16 euro pr person. Her var det hopp på og hopp av toget. Du måtte ha løst dagspass for å kunne gå mellom byene og eller opp i åsene. Selv på enkelte steder var det fra adgang til toaletter om du hadde dagspasset. Hallooo, tenker du. Betale for å gå på stier. Jepp, og de hadde kontrollbuer ut fra hver by. Der måtte du vise ditt dagspass. Det ble nok en god slump penger per dag fra turistene. Det vi også så var at de hadde endel arbeider langsstier for å utbedre dem, holde området ryddig og tilretelagt. Dette var med på å holde området ryddig og uten søppel. Stier som styrte hvor folk gikk og man unngikk den store slitasjen på terrenget. Det er faktisk verdifullt i seg selv, at terrenget ikke slites ned av alt tråkket etter folk.
Nå må det sies at for oss, "norske fjellgeiter", var turene og terrenget lett å håndtere. Greie joggesko var godt nok. Sekk på ryggen og litt ekstra om været slo til. De vi møtte var alt fra ja, tyske vandrerer med sturstøvler egnet til norske fjell, kinesere i lave sommersko eller sandaler. Og da med sokker i sandalene :-) Var en og annen dame i høyhelte sko, 10 cm hel og 2 - 3 cm oppbygget under forfot. Småbarnsforeldre med småen - spebarn - i bæresele på magen. Eller hun i lilla som hadde en tilsvarende lilla koffert hun skulle ha med seg. Det var i Corniglia og bare ned til toget. Dog hun klarte jo nesten ikke håndtere kofferten, og gjennomført stil var det jo. Skoene matchet lillafargen. Mellom Riomaggiore og Manarola var det ganske bratt. Vi gikk på sedvanligvis. En og annen pustepause er det opp Feselskaret/eller fra Spiterstulen til Galdhøpiggen. Det vi jo så var at her var det folk som ikke maktet å gå mange høydemetrene før det var nær stopp. Gangtid ble lang. De var ikke fysisk rystet til å gå lange distanser. Greit nok der nede der de maks hadde turer på beregnet opp til 2,5 timer gangtid.
Det er jo også de turistene vi får til Norge også. Det er de som legger ut over Besseggen, Prekestolen, Trollrunga og andre norske spektakulære naturperler. Det er turister som ikke er i stand til å vandre i flere timer i strekk. I Norge er det lenger til folk når du er ute og vi mener du skal kunne ordne deg selv der ute. Det er de ikke trent til. Det vet ikke hva det er å utstyre seg for dårlig vær, eller ha matpakka i sekken. Den urnorske matpakka. I Cinque Terre var det bare å slenge seg ned på nærmeste spisested i Vernazza eller Monterosso om du ønsket det. På Besseggen er det enten tilbake eller frem til bestemmelses stedet før du kan få deg mat og drikke.
Tja, hvorfor ikke tenker jeg. Hva om man legger opp med en avgift for de mest turistifiserte naturperlene? Det være fra alle som går fra de vanligste startpunktene. En avgift på 100 eller 50 kr. Er det uhørt? Ja, tenker du kanskje. Vi er vant til allemannsretten og at det er fri ferdsel sålenge der er pr sykkel eller til fots.  Hva får så turistene igjen for en avgift, eller du og jeg. Hva med alle de som faktisk bidrar til å rydde opp i søppel, papir, plastflasker osv. Eller toalettforhold av en eller variant. Så har vi alle de som trenger hjelp for å komme ned igjen. De koster det norske samfunn store penger. Om vi så lar alle som går til Trolltunga betale 100 kr. La det bli til finansiering av en DNT-hytte i nærheten av Trolltunga. La det bli toalettforhold slik at vi slipper menneskeskitt bak hver en stein. La oss ha noen "stiverter" som går ruta jevnlig og plukker søppel og slikt. Og kanskje kan vi la noen bygge stiene mer i stein slik at det blir tilrettelagt og vi ikke sliter ned terrenget.
Da får vi muligheten til å finansiere et system for turistene også de som ikke er forberedt og skapt for å tåle/håndtere den norske naturen. Da kan redningstjenestene, DNT og Røde Kors delfinansieres fra turistene. Det er ikke gratis å sende inn redningsmannskaper etter forfrosne og utslitte turister. Det skal kanskje ikke den norske stat betale for å hente ut. En liten avgift fra alle - det blir som en forsikring - bidrar til at du får en bedre oppevelse og hjelp om du trenger det.

Dette var noen strøtanker jeg ville dele med dere. Kommentarer og reaksjoner er helt innafor å komme med her!

.

onsdag 22. mars 2017

Ei natt ute og noko attåt!

Overskriften kunne indikere mye, spesielt noko attåt. Nja det er vel ikke så voldsomt, men en opplever jo litt forskjellig når man er ute og vinteren er snål. 
Det å starte fra Strøsdammen som så mange ganger før. Ikke et enda spor på valdres- eller hallingsida. Da ble det å tråkke seg spor nedover dalen. Tok hallingsida denne gangen. Satset på ei snøbro over elva. 
Nede var det stilt og ro. Hørte perleugla hukre opp mot Benterud. Det er der de alltid har holdt hus. Nedover elva var det så godt et månelys. En god velkomst. 
Morraskvisten var like god. Sola meldte seg i Gørrbuflagin og jeg møtte -11 grader. Tida gikk til litt oppfølging av prosjektet og forberedelse til ei natt ute. Det vart en god sekk med fotoutstyr mer enn jeg brukte, reinsskinn og ditto saker og ting å ha med. Skulle herde natta ute uansett denne gangen jf tabben i fjor. Uten å tenke nøye etter slengte de canadiske trugene på sekken i tillegg. 
Jeg hadde vært nedover elva for ei måned siden. Så faret etter meg sjøl, så jeg tråkket det opp på ny. Det var lett, og kjente at slik en sekk var det en stund siden jeg hadde båret. Det gikk seinere enn tenkt. Nede ved Dreparhølen var elva åpen, sjelden den løka seg. Så skispora fra sist over elveisen. I bue i yttersving. Det skulle gå nå som sist. Merka meg at vannet hadde tatt snøen så det var lite å tråkke i. Bak meg ble spora blaute av vann. fulgte rundt og der elva samlet seg før den skulle ut av hølen seg skisporet opp mot bredden.
Jeg fulgte med i skyggen av det gamle sporet. Det var litt lett stigning. Snøen ble djupere og skituppene ble dekket av snø. Det var et steg om det andre. Midt i steget ble jeg var av at det dannet seg en sprekk i snøen foran meg. Litt ut mot elva. Den sprakk langsomt opp fremover og bakover. Jeg stoppet opp og så hva som var i bevegelse. Så at sprekken kom også på innsiden av meg. Hele isen jeg stod på seg langsomt ned. Spekken åpnet seg mer og jeg så at elva viste seg der i åpningen. da var det bare å få tatt det ene ekstra steget påå på kanten og litt til. Lårmusklene spente seg og skjøv i fra, dyttet isen lengre ned. Venstrebeinet var på fast grunn. Godt skyv i stavene og så kom jeg meg opp av hølet. Interessant, blei ikke våt på føttene hvert fall. 
Skulle opp i lia, ideen om Spunsetjern. Da var den lette veien via Ollsonheimen. Derfra var det stien til Hallingdal. Har du gått den på sommeren? Om du har det så vet du at det er ei god bratt sti uten plass til det helt store. Derav feller på skia. Og ... hold an litt. Skistøvlene da? Hadde en liten sprekk i læret innen for randsømmen. Nå var det noe som sa at her gjepet det mer. Jodda, læret var sprukket opp mer. Såpass at de støvlene var kommet i kategorien  --- kast ---. Og der stod jeg på Olssonheimen. Ja ja, det er jo ingen krise. Trugene kunne bli redningen om det ble for ille.
Inn under åsen og fant den gale vegen opp til Domfet langs Fetjarbekken. Det var like bratt som alltid. Det begynte å svi i låra for hvert løft. Varm i kroppen var jeg og nå kom kokepunktet. Svetten rant fra luggen. Hang på stavene litt og så nye steg. Løft og løft frem til granene som hadde velta over stien. Da var det å skreve over med ski og det som hørte til. Langsomt steg jeg opp lia. Fulgte stien, annen mulighet var det ikke. Så videt det seg litt ut. KOm opp til de to skiltene i naturstien. Der var det jo rent flatt. Greit å lese skiltene, pause og og hente seg inn heter det vel egentlig. Så var det igjen å gå. Det var ikke voldsomt med snø så det var ikke for voldsomt å trampe i. Passerte andre skiltet og så ble det litt videre rundt en. Stien fortsatte og jeg kom inn mot Fetjarbekken. Gikk i den et lite stykke før jeg fant att stien. Det åpnet seg. Så blå himmel mellom tretoppene, det var nytt i lia. Åsen på andre side av bekken trakk seg unna. Da kunne jeg svinge inn mot Brennatten. Det ble ikke de siste høydemetrene opp til Spunsetjern. Det var greit nok å finne seg en plass under Brennatten. Ut ved myra var det ein god furu til å rigge seg ved. 
Merkelig hvordan gamle rutiner melder seg. Rigging av liggeplass, spente duken over liggeplassen og så var det ved. Alt gikk i rolig tempo, sikre seg for natta før en kunne nyte stillheten, bålet og det som hørte med. Med den tørrfurua jeg tok ned ble det nying for kvelden og ved nok til å starte dagen etter. Det var stille der under Brennatten. Ingen støy fra hytter, likevel ikke langt til Domfet. Ingen perleugle her. Knitringa fra bålet. Plassere stokkene slik at kaffekjelen kunne smelte vann og gi kakao og kaffe. Med reinsskinn under rumpa og mildt i været ble det ikke nødvendig å kle seg veldig. Det ble rolig og tja, da kunne en legge seg i posen og trekke frem boka som var med. Sannelig ble side etter side lest. Litt fram og tilbake i boka, reflektere se sammenhenger. Ble en god arbeidsøkt med endringsledelse der under furua. 
I løpet av natta var det kommet et lett snødryss. Duken over hode var rett justert. Kjentes mildt ut og det ble fort varme i bålet. Resteved kunne jeg legge igjen og. Snøen var blaut. Varmegrader ja. Planen var å holde høyden og skli seg ned i Buvasslie. Det ble tungt. og lite fristende da det er bratt inni der. En god bue ned til sporet fra i går. I det siste feltet ned til Olssonheimen var det ski av. Det var like greit. 

Og hvordan var det med vær og temeratur? 7 varmegrader kl 12 på Trytebu. Og skistøvla holdt hele veien. Vel hjemme var det bare å trekke lissene ut av hempene og rett i søpla med dem. 
En uendelig god helg med ute natt. Den kan ingen ta fra meg og at det bør bli flere i løpet av året og ja. Så skal lia fra Brennatten og til Buvasslia gås og sjekkes ut. Er nok mer en sommer greie enn vinter!

mandag 13. februar 2017

Ensomt spor i snøen


Det ble en "rask" tur inn til det lille fotoprosjektet. Det vil si det var å få litt opplevelse av vinter, vinter i lavlandet var jo en direkte nedtur. mangel på snø i månedsvis. Har ikke gått på ski i Romeriksåsen enda i år. Kunne sikkert klart det om ikke dørstokkmila var 30 - 40 minutter i bil. I Vassfaret var det noe snø i januar, det var jo nedtur der og, men det var np kommet mer snø.
Så var det å komme seg inn. Det var ikke mye, dog du kunne snakke om brøytefonn - 15 cm eller der omkring. Ved Strøsdammen var det folketomt. Spor nei, ikke noe å snakke om. Siste snøen lå urørt og jevn. Antydning til at noen hadde gått ut på dammen, ellers intet.
Ned Strøsveien var det antydning av at folk hadde vært nedover, antagelig til fots. Det var jo ikke noen ferske spor, så det var det å brøyte ned. Det var lett snø og det glei greit.
Det var ned fra veien og til Trytebu en kunne se hvor lite snø det var. Faktisk var det så lyngen stakk opp og tro du over med ski var det null snø i lyngen. Pulken glei ikke akkurat lett over bar lyng.
Var opp om fotoprosjektet og så lunsj. Neste plan var å finne seg en plass der en kunne gjøre kvelden ute. En gammal skistolpe ginn langs elva og den fulgte jeg. Plass med utsyn - vel utsyn fra dalbotn er det vel ikke - hvert fall en passende bakgrunn. Det fant jeg. Jeg valgte å gå videre for å finne en plass for et soloppgangsmotiv. Det var i området ved Øvre Grunntjern. Så oppatt til sekken og rigge seg til mens mørket falt på. Det ble bål og ikke minst så kom stjerne himmelen frem. Månen steg opp bak åsen og begynte å lyse opp fjella. Det ble lysere og skinnet i snøen på fjella ble hvitt og sterkt. Kulda kom krypende. Med skinn under rumpa var det ikke noe å klage på. Bål, ullklær og forberedt på kvelden så var det greit. Lærte litt av bommerten i i fjor våres.
 Dagen etter ble det ikke noe morgenbildet, det ble tur opp i næraste åsen i stede. Fulgte den gamle skistolpa motsatte veien. Det var opp til Trytetjernsvelta, og opp veien der. Ved veikrysset tok skistolpa retning av Strøen. Da var det sikker folk som var gått fra Fønhuskoia. Jeg tok til venstre. Ved Trytetjernsbekken var det opp i åsen. På vei opp støkket jeg både orrfugl og røy. Sistnevnte satt i veden. Det var å brøyte seg løype oppover. Opp og opp, da ble premien, vyet i bilde til venstre helt magisk godt å få. Så kunne en slippe seg ned lia. Lette å kjøre på skare og styresnø.  Skia fikk kjørt seg i det grunne snøføret. Stålkanter skrapte i stein og skisålene ble klare for mer reparasjon enn gliding.

Det var en god sleng inn i min villmark, og gjerne i lys av Mikkjel Fønhus sine historier. Elva gva også sine fotomotiv før den løka seg mer gjennom natta med -14.

torsdag 2. februar 2017

Harry-tur

Harry-tur ja, ja hva forbinder du med det? Det er vel en tur over grensen til Sverige for å handle flesk og anna. Nja, var det det det var da. Vinteren har vært begredelig. Temperaturen har ligget omkring 0. Sjelden under 10. Har kanskje ikke vært under -15 en gang. Da er det begredelig. Selv inne i Vassfaret var det ikke spesielt kaldt. Nærmest bart i begynnelsen av januar. Inne på Finnskogen hadde Skasen lagt seg. Ikke mye kaldt der heller. Snø så det ikke ut til å være heller. Et bilde på fjesboka viste noe snø.
Vi tok turen mot øst. Inn mot det som kunne være en helg i ro og håp om snøforhold til å gå på ski i. Tja, det så jo dårlig ut. 1 varmegrad og grått. Og ikke noe bedre da vi kom til Skasen. Det var antydning til snø langs veien. Skiføre kune vi se langt etter. Da var det greit at skøytene var med i bilen. Da vi svingte av var det ingen brøytefonn å grave seg gjennom. Ikke hadde vi bedt om bøyting heller. Inn mot bommen var det 2 - 4 cm snø i veien. En hard hinne øverst. Det var bare å kjøre seg inn. I veien var det spor. Ingen alvorlig store spor. Eneste vi kunne se var spor av rev. Da hadde det ikke vært den store grå vært forbi. Har jo ikke åta den inn heller.
Vi hadde klargjort ski. Så da tok vi rådet fra Jan. Vi dro over grensa - harryturen var i gang - for å finne skispor. Inn forbi Svullrya, og Røgden. Ned til Röjdafors, derfra opp til Mattila. Mattila er en gammal finnegård. En av de gamle fra den gang da skogfinnene "regjerte" i de dype skogene. Der fant vi oppkjørte løyper. Der nede ved Mattila var det litt så som så. Og på harry-tur så må det jo brukes penger. Billett og betaling for å gå på ski. 50 kr snuten. Det fikk vi leve med. Spora var jevne og greie. Litt isete og sannelig ganske godt med lyng i sporet i perioder. Det fikk være som det var. Det var ikke finskia var hjemme. Det var nok grusskia som var med. Vi fulgte sporet. Det steg nokså jevnt innover. Så flate partier ved noen myrer og så videre opp i høyden. Inne på Lorttjern var vi på 500 moh. Der var det ganske greie skiforhold. Ikke skremmende mye snø, men hvert fall til å gå i. Bilde til høyre viser snøforholdene Det var sannelig endel folk der inne i skispora. Og godt var det å kjenne det å gli innover mellom trærne. Se terrenget forandre seg. Skyet og tåkete som det var var det lite utsyn. Det var likevel et gode å svinge seg omkring. Ikke noe voldsom til tur, og likevel så deilig å få strekke ut litt.
Vi hadde tru på at fuglemateren skule være tømt. Det var den ikke. Måtte justere litt på den hjemmelagde. Den gamle som hadde villførblanding i seg var heller ikke tømt. Det meste av korn var igjen. Mens solsikkefrøa var spist. Ikke tvil om hva fugla vil ha. Det var ikke mange kjøttmeis og blåmeis i farta når vi var der. En flokk med dompap var der. Det var og granmeis, spettmeis og toppmeis innom. Denne gangen var også flaggspetten rundt omkring. Den var stadig oppe i spettesmia. Under var det fullt av kongler. Ihjel hakket og åpnet av flaggspetten. Det er i den stolpen og en litt lengre opp han er ofte innom. Det er stadig hakking og hamring å høre. Sannelig godt å se at det er liv i skogen.

Vi venter fortsatt på snøen, selv om vi kom oss på ski. Det er jo merkelig å måtte dra tilSverige for å gå på ski. Ok, vi kunne sikkert dratt opp til hedemarksvidda. Der er det visstnok snø. I Valdrestrakten er det mindre snø og .... Hedalen løpyelag melder om spor på nordsida. De kjører i Hedalsfjella og og der er smått med snø. På Syndin er det likedan. Nå i kveld torsdann er det endelig snø i lufta. Kan tenkes det blir skimuligheter her på Romeriksåsen gjennom helga. Gud det må bli minus 5 og der omkring og greit med snø!