Stille natt!

Ingen sammenheng med tittelen på en sang i denne sammenhengen. Det handler mer om roen og stillheten som preger dype skoger der det er langt mellom folk. På finnskogen er det langt mellom folk, vi kan høre lyden av biler fra fylkesvei 202. Over Skasen-sjøen bar lyden av folk som markerte midtsommernatt.
Vi fikk noen stimer med sol på lørdann. Stille tid i solen. Kunne for en av få ganger i år kjenne solen varme huden, la seg slumre litt i solens lune favn. Kjenne at det brente litt, så kjenne på det litt kjølige draget i det solen forsvant bak en lite sky. Så kom enda en og joda, så kom skyene.

Vi fikk både høre og se lomen på sjøen. De padlet rolig på blank sjø. Langt der ut var de trygge. På tur opp til Gjeddetjern var det kun småfuglene vi hørte. Stadig kvitter og sang fra mange små stuper fulgte oss.
På kvelden kunne vi sitte nede på brygga. Det var lite mygg og mulig å sitte en stund. Se på lysspillet i skyene, hvordan solen strålte ned gjennom huller i skydekket. Helt mot slutten av dagen fikk vi dette deilige lyset over nordhimmelen,det blågrå i skyene og lysviften fra sola opp i skyen. Og det kunne vi se på uten verken å frys eller bli spist av mygg eller knott.
Søndann var grå og kje, Vi fikk en god opplevelse før vi dro. Nede på sjøen padlet først den ene så den andre gåsefamilien forbi. Det var tre familier i lag,så kom det en enslig familie som en etterslenger. Det var var en fin opplevelse på slutten av dagen!

Sommer eller?

Helgeskøttet som var ble en variant av avbrekk og cool down. Det å tusle ut i skogen, søke opp mot fjellet og inn i øde hjørner gir fred i sjelen. Det var nok noe av det som trengtes.

Det var en underlig greie å gå 13. og 14. juni i Vassfaret. Så det da jeg passerte Reset. Bjørkene var svarte, lite lysegrønt, kun granene som stod der som før, mørkegrønne og nesten ranke. Vinteren hadde herjet fritt, mang en gran og bjørk var brekt ned. Det var mildt og så kom de store tunge snømengdene, knekt ned det ene tre etter det andre. Samtidig var det langt grønnere nede i dalen, bjørkene var grønne selv om bladene ikke var fult utvokst. Lyngen var kommet med blader og det så riktig våraktig. Jeg gikk fra vårelv, ikke det at den var braddfull, men stor nok. Fikk ikke krysset og veien ble lengre, opp lia mot fjellbandet ble våren svakere og svakere. Grasset og lyng var fortsatt presset ned mot bakken, brunt fjorårs lauv lå der, ikke krøllet, bare flatt. Bjørk, rogn og andre lauvtre var uten et blad, nesten.De fleste var som bildet viser. Det å gå der som på et stivt gammelt teppe var annerledes, enn når lyngen står i blomst og du ikke kan se hvor du setter føttene under lyng vegetasjonen. En opplevelse jeg har tenkt jeg skulle oppleve, gå fra våren og til seinvinteren. Skulle ha vært i tidlig mai, ikke juni.

Så var det dette drivet da. Ja, hva med det? Stadig i bevegelse på jobb. Bevegelse i form av møte til nytt møte, litt saksbehandling, utredning og så en prat med kollega før en haster til neste møte.

Alt i stort tempo, ikke rom for en lang tanke i det stille rom. Omstille hode til neste sak, for deretter å hente opp den forrige eller en nye en. Så kom arbeidsdagens slutt, slutt og slutt, hjem i stor fart for å nå noe annet, en fritidsaktivitet, et møte med andre mennesker, og avslutter dagen med å sjekke privat e-post, facebook og kanskje en time eller to med arbeid som ikke ble gjort før på dagen. Og slik holder vi på, den ene dagen etter den andre. Så kommer helgeskøttet. Sannelig var det noe da også, enten bursdag som skal markeres, et arrangement man skal delta på, konfirmasjon, barnedåp eller alt hva det var. Hvor ble tiden av, hvordan kan man unngå å bli slitne. Kanskje det er et av samfunnets svøper, stadig jag som sliter folk ut. Ikke sykdom, bare slitne av alt som skulle - burde ha vært gjort. Det var kanskje annerledes før, som da de lagde steinkista bildet viser restene av. Den gangen da arbeidet tok tid manuelt, uten at det måtte bli ferdig så eller så og det skulle leveres, presteres og oppnås resultater.

Det som gir oss følelsen av å leve hva blir det da? Ramle sammen slitne i sengen om kvelden, eller noe annet?

Kjenn etter, hva får deg til å merke at du er et lite fnugg i det store universet. For meg er det den fornemmelsen du får av kontakt med de sterke elementene. I helgen var det ikke vind, regn, eller storm som gav kontakten. Det var det å bli sliten i ura inne i juvet.Aller best var det da jeg tok en "Lars Monsen", jeg beholdt støvlene på da jeg krysset utosen ved Suluvatnet over Dreparhølen. Satte støvlene i vannet, ett skritt så ett til. Så kom vannet inn i støvlene, kaldt vann som langsomt trengte seg inn og kjølnet fotsålen, og tærne. Det at vannet skvulpet over støvlekantene. Vannet som blautet opp strømpene og gav kalde isinger oppover leggen, elva som strømmet omkring beina, rev litt i beina for hvert steg. Vannet som kilte og kjølnet knehasene da jeg kom mot det djupeste og slo opp om lårene da jeg var på det dypeste. Kjenne vannet skvalpe i støvlene for hvert skritt på stien.
Og det var den utrolige følelsen da jeg satte meg på benken ute i sola for å skrive i hytteboka. Kjenne varmen som brant i bar hud, den samme fornemmelsen da jeg la meg på plattingen. Varmt treverk som brant litt i huden da jeg la meg ned, som langsom kjølnet og og varmen roet seg, da var det sola som varmet på den andre siden. Lå stille, hørte elvesuset. Ikke en lyd fra motorer, eller mennesker som pratet. Bare suset fra elva og småfuglene som kom med sine triller.

Da kan en kjenne at en er en del av elementene og en kan la den langsomme tiden renne litt inn før neste uke kommer settende!