Død på innsiden

Kulda hadde lagt seg over skogen inn mot svenskegrensen. Snøen hadde kommet og gått igjen. Så kom det et mildvær. Mildt med 7 - 8 grader i november. Det var slutten av november og da skulle det vær kaldt der inne. Landskapet skulle stivne i vente på vinteren. Frosten skulle gjøre fuktig luft til rim på bakken og trær. Edderkoppnettene skulle fryse, og rimet feste seg til dem. Forme flotte hvite nett mellom lyngplanter og busker der de hang. Det var borte nå, bare dråpene hang på grener og bar. Du kunne se det blinke i dråpene der de hang i motlys.

Han kom inn i granskogen. 30 - 40 år gammel skog. Tett stod den. Trærne var jamnhøge og tørrkvistene stå langt oppover stammene. Mosen preget marka. Ikke bær- eller røsslyng. Andre steder i området var det mest slik undervegitasjonen. Ikke her. Han søkte inn mot tettene. Likte seg ikke i det åpne landskapet. Trengte å skjule seg. Var ikke bra  Han vaklet bortover. Stampet klovene ned i bakken. Stanset, samlet seg. Gikk videre. Han gikk langsomt innover i tett skogen. Der framme var det en lysning. Han gikk i mot det. Der framme var det et gjerde. Det var halvannen meter høgt. Det var fem - seks ståltråder i høgden. Kraftige stolper holdt som oppe. Med jevne mellomrom var det enten grønne eller lettere staur som passet at ståltrådene holdt seg jamne hele veien. Ikke noe skulle komme under eller over. Nå var det ikke noe ubehag å gå der nære gjerde. Han stoppet opp, så mot lysningen og gjerdet. Vaklet noen skritt. Samlet seg og gikk mot gjerdet. Det gikk en grøft langs med gjerdet. Han kom fram til grøften. Gikk noen skritt på kanten. Fant ikke balansen, vaklet fremover, og valt over på siden. Ble liggende halvveis nede i grøfta. Vannet i grøfta samlet seg og kjølte ned kroppen. Elgosken ble liggende. Vannet kjølte og han hadde ikke krefter til å reise seg. Skulle bare ligge litt til. Han lå der lenge. Øynene ble blanke. Blunket. og gled igjen. Slumret litt, våknet igjen. Lå der og ventet på å få igjen kreftene. De kom ikke. Han lå der bare og ventet på døden. Langsomt kom den. Livet ebbet ut uten dramatikk eller jag.

Hva som gjorde at den lå der vet vi ikke. Den lå død som en sild i grøfta. Vi var nær ved å passere den uten å oppdage den. Den var ikke godt synlig selv ned gjerdet som nærmeste nabo. Geviret sto opp og skapte en ujevnhet i landskapet. Akkurat denne ujevnheten varslet at den lå der. Den lå der på innsiden av Rovvilt gjerdet. Med andre ord på rette siden. Ulven på utsiden, den på innsiden. Ingen strøm i gjerdet nå, men likevel. På rette siden. Lå der dø på både andre og tredje uken. Kaldt i været og lite forråtnelse. Ingen lukt. Kulda hadde frosset den delvis inn. Kun litt pirk i mule og ved halen. Ellers hel. Her er rom for å sette opp viltkamera ved neste anledning og om den da er noe å bruke som åte.
Vi hadde denne helga i slutten av november. Vi fulgte rovviltgjerdet rundt Vollerskogen. Der langs med gjerdet fant vi også disse spora. Ikke så vanskelig å se at det var et stort hundedyr. Målt mot hånda til Nina var det fra ringfingers spiss til knoken. Det var ca 10 cm. ca 10 cm spor av hundedyr på Finnskogen. Ulv heter det. Spora er 9 - 11 cm etter boka. Kun noen få hunder har tilsvarende størrelse, blant annet irsk ulevhund. Ja, ja, ulvespor og dø elg i skogen. Vi får se om vi kanhente hvertfall elgskallen ved neste anledning. Kjekt å henge den i samlingen, det er jo tross alt en 8 tagger.

Laftinga

Stokkene lå der klare. Lagt fram dagen i forveien. De lå der og ventet. Lå der på steinene. Lagt opp for å gjøre folket tjeneste i lang tid.

Etter frokost gikk ham ut. Hentet verktøy fra skåla, saga, øks og tømmerklyper. Han la til rette i første krysset. Merket opp. Flyttet toppstokken og tok fatt med saga. Lagde et kryss i stokken og startet med øksa. Jobbet seg ned i stokken. Innsving på midten i skåret for toppstokken. Snudde toppstokken og begynte med den. Skåret kom på plass og stokken ble prøve lagt. Justeringer måtte til. Både en og to justeringer måtte til før stokkene lå godt i hverandre. Han flyttet seg til neste kryss. Merket stokkene og tok vekk den nye toppstokken. Gjorde skjærene i stokken og tok til med øksa. Langsomt kom skåret til. Toppstokken ble prøve lagt.  Så i gang med skåret i den. Da det var klart prøving og justering. Øksa ble svingt. Stadig mer flis lå på bakken. Det fløy en og annen flis langt av gårde. Test og så litt mer justering. Små hogg med øksa. Den tok en små ujevnheter og knuter. Små flis falt til bakken inntil den passet i skåret.
Da den lå på plass ble siste krysset merket opp. Jobben med skåret gikk godt. Øksa gjorde sitt. Stadig flis som falt til bakken. Toppstokken ble prøvet. Så ok ut. Så i gang med siste skår. Saga grov seg ned i stokken. Så kom øksa i gang. Øksehoggene gav dumpe smell i skogen. Langsomt formet skåret seg. Stokken ble lagt på plass. Justeringer måtte til. Nå ble det mer mikk makk for hvert forsøk. Stokkene falt på plass og låste seg. Det ble litt stridt å få dem fra hverandre. Så fin justeringer av bunnstokken.  Så litt på i toppstokken. Det falt mer og mer på plass. Til slutt var han godt fornøyd. Trekanten var på plass og stokkene låste hverandre.
Nå var bålpanneplassen klar!

Opp i fjellet etter ....

Nytt helgsskøtt og mulighet for å komme seg ut fra storbyen og tv-sofaen! Reiste ut for å unne seg høstfarger og ro. Det å trille inn i Vassfaret fra nord gir et godt syn. Dalen som vider seg ut, Synet av Strøen som strekker seg mot vest. Kvitingen og Gørrbufalgin som vokser frem. Blåtimen som vokser seg frem, det svakere lyset og etter hvert mørke skygger som kommer med mørket.
Vi kom inn i kveldingen og fikk det synet da vi bikket over kanten. Kunne gå ned i skumringen, og nyte fargespillet. Kjenne på storheten i en stjernehimmelen frem til månen lyste opp Gørrbuflagin og nattehimmelen. Stjerne myldret spaknet.
Dagen etter kom med sol og blå himmel. Gradestokken viste 0,5 minus. En forsiktig frostnatt var over. Vi satset høyt i dag, opp på det nakne fjellet. Vi jukset oss opp et stykke, Pratet med elgjegerne om deres drev, før vi parkerte halveges opp. Derfra fulgte vi veien opp til Slasætra, Fargene var kraftfulle, grønt, gult, oransje og rødt i en mosaikk av rang.
Der oppe i lia møtte vi et par lavskriker. De hoppet mellom bærlynget og åt. De plukket noen bær her så der. De danset bortover i sola. Satte seg i en buske, vippet litt før de flakset et par meter bort og fant nye bær. Slik fortsatte de flere meter opp over veien. Flakset seg over til andre side av veien. Så fortsatte de bærplukkinga. Her var det et og annet motiv å ta med seg.
Vi fortsatte inn over fjellet. Fulgte stien mot Sørbekksætra. Lot stiene føre oss inn på nakne fjell, slynget seg mellom koller og opp over små koller. Fargene sprakte der som nede i lia. brøt av og gikk stilaust inn over. Flere av bjørkene var blåst bare for lauv, samtidig var det fler med fargesprakende balder på. Det var bare å glede seg over solvarmen, og det å gå i kortarmet ullgenser.
Inne ved Sørvatna støkket vi 3 ryper. De ventet på snøen, de var blitt spraglete i fjærdrakta. De dro bakover for oss, ville ikke opp mot stien fra Svartvikfjellet mot Surtind. Nei, de søkte ikke mot folk nei. Vi slo inn på stien mot Fjellvatnet. Passerte Surtind. Der var det folk fra hyttene på Sørbekksætra.

Vi fant oss et passende sted å lage et kaffebål og raste. En litt kjølig sørvind førte til behov for fleecegenser og vindtett jakke.
Derfra var det stilaust mellom Skjenungsvatn og Tinnsjøen, før vi rundet ned til Slasætra igjen. Slentret ned veien til bilen og trillet ned til Trytebu igjen. Her nede var det folketom igjen. Kun oss to og naturen rundt oss. Igjen kom blåtimen, Vi gikk inn, kjente at kulda krøp inn, temperaturen ute sank og dags for å fyre i ommen.

Søndann opprant med sol, skyer og samme temperatur. Vi valgte å surre rundt Trytebu, hadde funnet frem bærspann og rensket omkring koiene alt av tyttebær og blåbær.

En god helg i i Vassfaret med kjæresten, fullt av fargesprakende inntrykk og ro i sjela!

Over elva etter ......

Ja, overskriften henspeiler på et gammalt ordtøke, og det handler ikke om det. Neida, det var mer om et par sterke dager i fjellet. Heimfjella eller et av de stedene der jeg føler meg heime. Det er liksom noentrakter som kaller mer på hjertet enn andre steder. Et sted et noe lengre sør, mens her i Vestre Slidre og Grønsenn-grenda er en annen slik plass. Det blir det etter år med det samme utsyne om morran. Der i vest ligger Gråkampen og Blåkampen badet i morgenlyset. Stjernehimmelen i høstnatta. Ventet på Nordlyset og det kom ikke i år. 

Denne roen, eller tilknytningen til mektig natur er underlig. Det gir rom for slake dager der tida går langsomt forbi. Det var som for en og annen refleksjon over livet, hvordan en hadde det ut fra siste års påkjenninger, eller opplevelser. Enkelte kan ha utfordringer det er verdt å bli kjent med og andre kan ha de lugne og varme opplevelser å dele. Denne blandingen av opplevelser og refleksjoner skaper sterke vennskapsbånd du kan støtte deg til. 

Vi var jo i Grønsenngrenda for rypejakta. Nå var det Erle, Erle Frantzen, jaktoppsyn II som hadde satt en stopper for rypejakta. For lite fugl i fjellet. Da var det å tusle i bjørkeliene for å se etter orrfugl. Det gikk jo som det pleier, vi støtte på fugl, en ble felt og de andre 4 observasjonene førte ikke til noe. Og hva så, det var jo ikke jaktutbytte vi var der for. Det var dette bekreftende vennskapet, der man kun kunne kjenne på det å eksistere. 

Overskriften henspeiler til en hendelse på tur. Det var jo kun 3 dager etter at uværet "Petra" hadde feid over Sør-Norge. Det var jo vått så det holdt. Begna var braddfull, campingen på Fagernes var oversvømmet. Det var bløtt og vann i hver en grop i fjellet og. Og der ved Fiksus var elva mellom Grønsennfjorden og Nestevatn stor, usedvanlig stor. Det vi før hadde krysset var det dårlig muligheter. Vi gikk opp etter og ned etter, gor kjente er det snakk om 75 meter. Ingen gode plasser.

Forslagene var gode, vade barføttes, krysse over til øya i midten og så derfra da? E hadde bades/vadet over ved utosen. De hadde mer badet enn vadet. Det ble å snøre buksene stramt om støvlene og satse! Halveis uti, vende om og lete opp en ny retning, stopp igjen, elva strømmet om støvlene, sålene glei litt, vannet skvalpet opp mot knes, så noen nye steg, vannet steig opp over støvelskaftene, vannet seg inn under buksa. Du kjente det var noe på gang, sparket fra til neste punkt og du unngikk at vannet seg inn i støvlene. Og over kom vi, altså ikke for å hente vann, men for å komme til tørt land. 

En minneverdig helg med gode venner, en opplading av batteriene og mental helbred! 

Høstregnet

Nå skal vi ikke klage over helgeskøttet som var, joda det regnet, men ikke verre enn at vi tørket opp. Det var med litt spenning vi tok til med turen nedover Strøsvegen. Det var først etter kjettingbommen det kunne være ... ja ..  hva ville møte oss.
Første bekken under veien hadde nok gått over veien og vasket ut litt grus. Men ikke ille. Lengre nede i svingen der det hadde gravd sist det var styrtregn, var det ingen skader. Nede ved parkeringen, del vil si rett ovenfor, der det er stikkrenne under veien, der hadde vannet gått over. Stikkrenna var åpen så det var nok mengden av vann. Noe utvasket og litt renneskader var det. Kunne sikkert fortjent et lass grus, og overkommelig for de fleste biler som det er.
Nå det var vel ikke så ille, da vi kom ned til Trytebu så vi at kloppen var vekk. Ja vekk, alle deler var vasket ut. Vi samlet det vi fant og først lørdann fant vi de siste delene, 70 meter nedenfor kloppen. Skåla stod på plass og vannet hadde stått til oppunder gulvet. Godt jeg har kabbet opp skåla 15 cm, det var nok til å holde den tørr på gulvet denne gangen også.
Lørdann var grå og under frokosten kom det noen skurer. Vi pakket en enkel sekk, Jean Niklas og jeg. Vi tok turen mot Grunntjerna, fisket ved utosen av øvre. Det var på en god steikefisk, og den slo seg av inne ved land. Catch and release!
JN hadde gitt beskjed om at det var greit med langtur, så da lot vi leie gå over mølleveien, Mikkelsplassen, opp til Fjellvatnet. Vi lagde oss en grei lunsj der, og jaggu kom regnet igjen. Vi fulgte blåstien over til Slasætra før vi slapp oss ned veien til oss sjøl igjen. 18 km og 550 høydemeter ble det. Sannelig var det en som slumret litt på sofaen før middag!
Hvordan var det så å gå? Akkurat som det var noe spørsmål. Odd Nordstoga snakker om "kunsten å gå". Det er jo noe med det, dog så var det mer det med støvlene. Hadde tatt med meg de siste lette hiking-støvlene. Var dette noe for Vassfaret og vått føre. Brukte dem i Juvet så de fungerer ok, dog vanntette? Tja, kan jo ikke si en ble imponert før i sommer. Og vannet trakk raskt inn. Kjente vannet trakk inn og gjorde sokkene våte. Ullsokker, ikke tilfeldig nei. Det var ikke noe problem, men det ble kjølig der ned. Så ved Øvre Grunntjern ble det litt kalt, tærne badet i vann. Det bedret seg da vi gikk opp lia til Fjellvatnet. Da var det varmt der nede i støvlene, og under lunsjen forsvant varmen igjen. Med litt fisking hjalp det ikke. Med kalde tær og kalt vann nede i støvlene ble det godt å komme i gang med hjemturen. Etter Slafjell var varmen godt på plass og der det var myr var det jo bare å la det stå til. Myrvann ble skiftet ut og det er noe med følelsen av at varmen skiftes ut med kald vann igjen. Godt det var tørk opp under taket.

Vassfaret, molter og sol

Sommeren har kommet og gått. Kaldt og vått. Det var godt med molteblomster i lavlandet i juni, samtidig var snøen så vidt forsvunnet fra landskapet i høyden. Hvordan var det nå innover i Vassfaret? Kunne vi krysse Strøselvi, var det badevann og ville vi se noe, eller få fisk i Strøen? Ikke noe helgeskøtt denne gangen. Midt uke ettersom vi hadde ferie. Det var jo fint for da var det vel stille i skogen for folk.

Molter det var vi ute etter og det fant vi og. Det var en rundtur på de kjente plassene. Gidder ikkje gå over bekken etter vatn. Vi la en rute vi hadde gått før. Den gikk opp li og ned li. Innom den ene myrdraget etter det andre. Det var godt med røde og gule bær i lavlandet. Lavlandet er omkring 600 - 700 meter. Høyere opp og oppe i 1000 meter var det kun røde bær. Med andre ord vi var en uke om ikke halvannen for tidlig ute til de store moltevarpene. Nå vi kunne nøye oss med å plukke vært tiende bær vi. Det var 4 kg i løpet av en god tur gjennom Vassfarlandskapet. Bærene var store og fristende. Samtidig fant vi enkelte tørre bær inni mellom. Her hadde planten gitt opp, åpnet hamsen og latt bære modne eller tørke. Det er nok slik det blir når moltesesongen kollapser. Molta åpner seg når den ikkje klarer å bære frukt og lar det tørke inn. For det som kommer etter er det fortsatt nok å hente, og jeg trur nok at det er bjønn som eter det vi ikke har plukket!

Elgfallet, joda vi kom da over ett og annet på vår vei. Ikkje bare molte. Vi var i nærheten av Venedokk. Vi fulgte en vei og oppdaget en masse elghår i veien. Egentlig først en skalle etter elg. En gammel skalle. Og så kom vi over alt dette elghåret i veien. Det var som et spor ut mot kanten. Over kanten lå det spredt mye mer elghår. Vi kunne skimte elgskalle og kjevebein. Vi la att sekk på veien og tok oss ned i området der alt lå. Vi registrerte et legg- eller lårbein. I området med elghår så vi ytterligere et pr legg-/lårbein. En av klauvene fant vi og. Den var delt, ene neglen lå i nede i en grop med hår, den andre lå enslig oppe på en stein. Ribbbein, ryggvirvler, bogblader og hoftebein fantes ikke. Vi så noe omkring og var ikke i stand til å se noe mer av kadaveret. Kun noen få bein og hår. Ikke en skinnbit, eller større deler av elgen. Tro hva som kunne ha skjedd? Var det et ordinært elgfall av sult mot slutten av vinteren, rester fra jakta i fjor eller hadde bjønn eller ulv gjort sitt? Det var liksom ikke noen ordentlige andre sportegn å se. Det var gammalt, så gammalt at sportegna var borte. 

Dagen etter var jo en himmelsk dag denne sommeren. Vakna til 6,7 grader ute, det hadde vært nede i 3,3 i løpet av natta. Blå himmel. Sol fra skyfri himmel. For kalt til å ete frokosten ute, men en kaffekopp på plattingen gikk. Så kunne vi tillate oss å strekke oss ut på plattingen for å la solen varmekroppen, Kjenne på solvarmen som "brant" i huden, ja vi hadde smurt oss med solkrem, og at svetten av solvarmen meldte seg. Og det i Norge i år, juhuu!

Vi lot det ikke ta av helt, vi ordnet for avreise, fikset litt på ei furu, slik at vi fikk litt mer sol og så svettet vi oss opp til bilen. Kjørte til Strøsdammen, før vi tok med oss litt saker til kanoen. Vi padlet ut utosen. VI fikk ut en sluk fra stang slik at vi kunne tro litt på ett napp. Det ble med trua. Vi kom litt ut i selve Strøen, nærmet oss Fønhuskoia, så lettet en gråhegre ved Strøens bredd. Den svingte seg nedover mot dammen, seilte og så landet den der på østbredden. Vi dro vi padlet innom Sandvika og videre til den ene lille øya ved nordsida av Strøen. Der gikk vi i land og tok en god liten pause der. Ble ikke fisk der heller, selv om det var en skydde etter sluken. Hjem fra øyutflukten kom vi ganske tett på gråhegren igjen. den lettet på langt hold og utenfor fotohold. 

En himla god helg i Vassfaret, med godvær og ro. 

Tru om en er klar til å møte arbeidshverdagen igjen?

Ulv og slikt

Finnskogen har et skjær av storhet og mystikk. Store skogvidder og skogfinner. Etter hvert ulv og bjørn fra Sverige. Så stabilt med ulv. Rotnagruppen er jo rett i nærheten. Søndre Voller-skog har fått sitt rovviltgjerde. Det er den skogen Wiel-familien kjøpte i 1893, som gikk i arv og endte i Houge og L'orange familiene. Så ble skogen solgt tilbake til Sigmund Woll i 1969. Der i Vollerskogen har det vært fredelig i mange år mht de store rovdyrene. Forrige innlegg viste til at en bjørn hadde tatt seg inn. Forrige gang klarte driverne ikke å jage to ungbjørner ut før de stengte gjerdet og slapp sauen inn.

Ja, da er det et paradoks at det i Enebakk har vært ulv innenfor rovviltgjerdet. Det er ikke til å komme fra at rovviltet lærer å tilpasse seg sine omgivelser. Ulven har visstnok krabbet under gjerdet.

Nå, bildet er av ulvemøkk, funnet 50 meter utenfor rovviltgjerdet på finnskogen, 1,5 meter i fra asfalten på riksvei 202. De 240 sauene var tydeligvis ikke interessante nok til å forsere rovviltgjerdet på Finnskogen.

Det er jo rett å spørre seg om bøndene har gjort nok for å forhindre at ulvene har kommet inn. Nå etter at rovviltgjerdene er sjekket har det ikke blitt rapportert ulveangrep. Det forteller vel sitt.

At golfere har observert ulv på green 13 på Losby, et rolig møte og ulven forsvant uten aggressiv atferd. Det forteller vel at ulven hadde kontroll på situasjonen.

Den gang vi var i Sør-Afrika på safari var guidene veldig tydelige. Dyr angriper når de føler seg truet. Holder du deg i ro, og dyra oppsøker deg opplever de å ha kontroll. Med andre ord. Om du ferdes i norsk skog vil du antagelig ikke støte på de store rovdyra, det er mer bonusen, enn normalen. Rovdyra vil trekke unna og oppsøker ikke folk unødig. De vil heller ikke vise seg unødig. Det har Østmarkaulven vist. Viltkameraer har fanget opp folk og kort tid etter passerer ulven, uten at folk har registrert den.

Nå skal ikke jeg drive dette så langt, MEN jeg mener nå at media og endel mennesker hausser opp rovviltet til et problem, det er det dog ikke. Minnes at det var påvist ca 600 rovvilt drepte rein for noen år siden. Det ble gitt erstatning for 10.000, og det var søkt om erstatning for 40.000. Tallene viser at det var kun påvist drept rein av rovvilt i 6 % av det som ble erstattet. Det var kun påvist 1,5 % rovviltdrept rein av de som var søkt om erstatning av.

Kanskje på tide å spørre om næringene blåser dette opp for å sikre seg penger for tap av dyr de ikke kan påvise drept av rovvilt.

Så skal vi ikke underslå heller at de som opplever massive tap av dyr faktisk opplever både sorg, frustrasjon osv. De har det vondt i en periode, samtidig med at de driver en næring der de må akseptere at de har et ansvar for å passe på dyra sine, og må påregne tap ut fra manglende ettersyn av dyr og at det faktisk er rovvilt og andre forhold som gir tap av bufe.

En prøve av ekskrementene på bildet er sendt til Rovdata for analyse. Mer info kommer mht til ulv osv.

Nabolaget!

Det skjer jo ting i nabolaget!

http://www.glomdalen.no/bjorn/rovdyr/jakt/bjorn-skutt-innenfor-rovdyrgjerdet-pa-finnskogen/s/5-19-76052

Stille natt!

Ingen sammenheng med tittelen på en sang i denne sammenhengen. Det handler mer om roen og stillheten som preger dype skoger der det er langt mellom folk. På finnskogen er det langt mellom folk, vi kan høre lyden av biler fra fylkesvei 202. Over Skasen-sjøen bar lyden av folk som markerte midtsommernatt.
Vi fikk noen stimer med sol på lørdann. Stille tid i solen. Kunne for en av få ganger i år kjenne solen varme huden, la seg slumre litt i solens lune favn. Kjenne at det brente litt, så kjenne på det litt kjølige draget i det solen forsvant bak en lite sky. Så kom enda en og joda, så kom skyene.

Vi fikk både høre og se lomen på sjøen. De padlet rolig på blank sjø. Langt der ut var de trygge. På tur opp til Gjeddetjern var det kun småfuglene vi hørte. Stadig kvitter og sang fra mange små stuper fulgte oss.
På kvelden kunne vi sitte nede på brygga. Det var lite mygg og mulig å sitte en stund. Se på lysspillet i skyene, hvordan solen strålte ned gjennom huller i skydekket. Helt mot slutten av dagen fikk vi dette deilige lyset over nordhimmelen,det blågrå i skyene og lysviften fra sola opp i skyen. Og det kunne vi se på uten verken å frys eller bli spist av mygg eller knott.
Søndann var grå og kje, Vi fikk en god opplevelse før vi dro. Nede på sjøen padlet først den ene så den andre gåsefamilien forbi. Det var tre familier i lag,så kom det en enslig familie som en etterslenger. Det var var en fin opplevelse på slutten av dagen!

Sommer eller?

Helgeskøttet som var ble en variant av avbrekk og cool down. Det å tusle ut i skogen, søke opp mot fjellet og inn i øde hjørner gir fred i sjelen. Det var nok noe av det som trengtes.

Det var en underlig greie å gå 13. og 14. juni i Vassfaret. Så det da jeg passerte Reset. Bjørkene var svarte, lite lysegrønt, kun granene som stod der som før, mørkegrønne og nesten ranke. Vinteren hadde herjet fritt, mang en gran og bjørk var brekt ned. Det var mildt og så kom de store tunge snømengdene, knekt ned det ene tre etter det andre. Samtidig var det langt grønnere nede i dalen, bjørkene var grønne selv om bladene ikke var fult utvokst. Lyngen var kommet med blader og det så riktig våraktig. Jeg gikk fra vårelv, ikke det at den var braddfull, men stor nok. Fikk ikke krysset og veien ble lengre, opp lia mot fjellbandet ble våren svakere og svakere. Grasset og lyng var fortsatt presset ned mot bakken, brunt fjorårs lauv lå der, ikke krøllet, bare flatt. Bjørk, rogn og andre lauvtre var uten et blad, nesten.De fleste var som bildet viser. Det å gå der som på et stivt gammelt teppe var annerledes, enn når lyngen står i blomst og du ikke kan se hvor du setter føttene under lyng vegetasjonen. En opplevelse jeg har tenkt jeg skulle oppleve, gå fra våren og til seinvinteren. Skulle ha vært i tidlig mai, ikke juni.

Så var det dette drivet da. Ja, hva med det? Stadig i bevegelse på jobb. Bevegelse i form av møte til nytt møte, litt saksbehandling, utredning og så en prat med kollega før en haster til neste møte.

Alt i stort tempo, ikke rom for en lang tanke i det stille rom. Omstille hode til neste sak, for deretter å hente opp den forrige eller en nye en. Så kom arbeidsdagens slutt, slutt og slutt, hjem i stor fart for å nå noe annet, en fritidsaktivitet, et møte med andre mennesker, og avslutter dagen med å sjekke privat e-post, facebook og kanskje en time eller to med arbeid som ikke ble gjort før på dagen. Og slik holder vi på, den ene dagen etter den andre. Så kommer helgeskøttet. Sannelig var det noe da også, enten bursdag som skal markeres, et arrangement man skal delta på, konfirmasjon, barnedåp eller alt hva det var. Hvor ble tiden av, hvordan kan man unngå å bli slitne. Kanskje det er et av samfunnets svøper, stadig jag som sliter folk ut. Ikke sykdom, bare slitne av alt som skulle - burde ha vært gjort. Det var kanskje annerledes før, som da de lagde steinkista bildet viser restene av. Den gangen da arbeidet tok tid manuelt, uten at det måtte bli ferdig så eller så og det skulle leveres, presteres og oppnås resultater.

Det som gir oss følelsen av å leve hva blir det da? Ramle sammen slitne i sengen om kvelden, eller noe annet?

Kjenn etter, hva får deg til å merke at du er et lite fnugg i det store universet. For meg er det den fornemmelsen du får av kontakt med de sterke elementene. I helgen var det ikke vind, regn, eller storm som gav kontakten. Det var det å bli sliten i ura inne i juvet.Aller best var det da jeg tok en "Lars Monsen", jeg beholdt støvlene på da jeg krysset utosen ved Suluvatnet over Dreparhølen. Satte støvlene i vannet, ett skritt så ett til. Så kom vannet inn i støvlene, kaldt vann som langsomt trengte seg inn og kjølnet fotsålen, og tærne. Det at vannet skvulpet over støvlekantene. Vannet som blautet opp strømpene og gav kalde isinger oppover leggen, elva som strømmet omkring beina, rev litt i beina for hvert steg. Vannet som kilte og kjølnet knehasene da jeg kom mot det djupeste og slo opp om lårene da jeg var på det dypeste. Kjenne vannet skvalpe i støvlene for hvert skritt på stien.
Og det var den utrolige følelsen da jeg satte meg på benken ute i sola for å skrive i hytteboka. Kjenne varmen som brant i bar hud, den samme fornemmelsen da jeg la meg på plattingen. Varmt treverk som brant litt i huden da jeg la meg ned, som langsom kjølnet og og varmen roet seg, da var det sola som varmet på den andre siden. Lå stille, hørte elvesuset. Ikke en lyd fra motorer, eller mennesker som pratet. Bare suset fra elva og småfuglene som kom med sine triller.

Da kan en kjenne at en er en del av elementene og en kan la den langsomme tiden renne litt inn før neste uke kommer settende!

Hva skjer'a?

Uten for landet. Annen kultur. Italia..... og så da?
Ja, hva forventer du og hva får du? Anbefalt 'Da Augusto' en Trastevere trattoria. Alt italiensk. Åpningstid 20-23. Kø før åpningstid og alle inn på en gang.  Stinn brakke. Menyen kort og noe er bestemt av ukedag.  Begrenset fritt valg. Matsn her sp. I andre spisesteder var det som stod på menyen. Tilbehør??? Tja, kanskje måtte du bestille eller de er ikke vant til slikt.  Maten smakte godt.
I det hele tatt en kulturell opplevelse i observasjon av italiensk kultur.

Nordavind

Isen på Skasen lå fortsatt. Løsnet fra land og grå i leten. Den var ikke trygg mer. Å komme ut på var ikke mulig mer. Eneste som kunne komme ut på var ender, mink og orrfugl. Ikke en isfisker å se, merkelig!
Hørte suset i trærne, det tok til å blåse opp. Det ble slik at vannet langs land kruset seg. Det var nordavinden som kom. Den stod på gjennom dagen. Vi drev på ved hytte og i skogen. Det var først på eftan at vi fikk blikk for det som hendte nede ved bredden av Skasen.

Vinden hadde fått sig i isen, langsomt hadde den satt seg i bevegelse. Det var ikke lenger åpent vann mellom isen og bredden. Vinden hadde presset isen inn til bredden. Isen presset langsomt mot skjæret. Den ble presset opp på skjæret, brettet seg over, knustes og gle tilbake. Ny is presset på og det knustes, ble skrudd opp. Flyttet på stein på stein, endret bredden og fortsatte å presse på.
Ved "Nådens ende", odden der gamle fru Wiel orket å gå til, samlet isen seg. Det var der "skruisen" fikk boltre seg.
Morsomt å se igjen og og fantastiske isformasjoner.

Stutt Påske i Vassfaret

Påsken var tidlig i år, og været gav dårlige forhåpninger om ski- og snøføret nede i dalen.Plan for påsken hadde vi ikke, kun noen tanker om det vi kunne gjøre. Så kom en torsdag med snø så det holdt i Gjerdrum. Planen ble en kortere tur inn i Vassfaret.
Inn kom vi på tirsdann etter ditto ærend. Skare og litt tørr snø møtte oss. 0 grader og ganske klart vær. Vi fikk en lett tur ned på valdressida denne gangen. Ned gjennom skogen var det passe greit, dog lite snø enkelte steder.
God rolig kveld med stigende temperatur inne.
Denne turen hadde vi med Vesla, bikkja til en av våre sønner. Hun fikk løpe fritt det meste av helgen. Det var noe hun satte pris på og sannelig ble hun rolig på kvelden.
Lørdann opprant med sol, plussgrader og god nordavind. I all vår enkelthet tok vi vannveien nedover. Skyer kom og gikk, elva var å gå på noen steder. I år var det en mangel på snøbruer og vi måtte inn i skogen flere steder. I enkelhet gled vi langs bredden ned til Dreparhølen. Der inntok vi dagens lange pause. Da sola virkelig slo gjennom fyrte vi bål og nøt sola. Vi satt i le ned mot hølen, og landskapet gav mer enn nok ly. Nordavinden dro over oss, og vi kunne lytte til elvas klukking og suset av vind i trekronene.
Vi passerte høgstedag og dro oss oppover dalen igjen. Da kjente vi hvordan nordavinden iste i ansiktet og dro i klærne. Joda det var surt å gå over Suluvatnet. Det vart  gøtt å sitte i sønnaveggen med sola de vi kom opp att. Mens vi satt der kom koienaboene. Ellng har leid ut Søsterhjemmet til en familie fra Nesbyen. Vi fikk en prat med dem før de startet med sitt. Vesla fikk hilse på bikkjene Thomas og Cæsar.
Sola var på vei ned bak Gørrbuflagin og det var dags for å trekke inn. N fant en bok, mens jeg tok fram fotoapparatet. Tok turen opp mot Høgfosssen for å se etter motiver og kanskje et glimt av fossekallen. Har sett den i elvestykket før. Nokon motiv var det, av isformer.

Natta kom sigende inn,månen skinte gjennom et tynt slør av skyer. Stjernene funklet over himmelen. Kulda krøp ned dalsidene og snøen frøs til en har skorpe. Gørrbuflagin lyste i skinnet fra månen, en magisk stemning seg inn over dalen. Du hørte kattugla hukre, langt borte skrek en rev. Så vart det stille igjen. Småfugler og andre dyr lukket øynene og gle inn i søvnen igjen. Det var ikke deres bane denne natten.

Dagen etter var været som dagen føre. Minus 5 på morran, sol og vind fra nord. Vi tok trugene fatt, og i pulken lå ved til et langtbrennende bål. Vi gi samme rute som jeg gikk kvelden føre. Så der nede ved elva, der den svingte mot øst, ble vi var en fugl i elveleie. Svart og hvit i brystet. Den fløy et lite stykke og forsvant ned bak noen snøvoller i elva. Vi fortsatte oppover og der var den igjen. Så var de to. de holdt seg foran oss er godt stykke før de forsvant bak oss. Fossekallen var i elva. Ikke i går, men i dag.
Vi rigget oss til en plass ved elva. Holdt oss i ro der. Kjente sola brenne i ansiktet og nordavinden suse i tretoppene på andre siden av elva. En lun plass vi unne nyte dagen ut.
Mens vi holdt oss i ro ble N var en bevegelse på andre sia av elva. Jeg fikk et blikk på den. En mink for opp langs bredden og inn i muren på toppen av fossen. Jada, mink, og det var andre gang vi har sett den langsmed elva. Spora har vi sett flere ganger. Se minken og ikke minst alt av revespor i øvre del av Vassfaret. Tøft for småviltet å yngle. Er nok for mye mink, rev og mår i dalen til at storfugl og orrfugl kan bli mange. Skulle ordnet med systematisk fangst av de tre smårovviltet et år eller to. Får høre med grunneierne igjen.
Så med ett var fossekallen i elva igjen. Den pludret og vadet der i elva foran oss. Frem og tilbake, poserte på en stein, så en annen, skiftet linse, satte på en teleconverter og da ble det rom for ett bilde eller to. Takk for noen flotte øyeblikk til den vesle nasjonalfuglen vår!

Krise, eller......

Har vært to fulle dager i Vassfaret.  Og der er det ikke særlig mobildekning eller internett. Så var faktisk internettet i heimen nede. Telefon til leverandøren en gang og så en gang til. Ingen løsning. Prøvde å ordne ny coax-kabel. Ingen suksess. Dagen etter, ny samtale og avtale om bytte av modem.
På kvelden fikk vi montert modem og ja så var vi på nett igjen.
Leste på fjesboken at en kompis på Syndin hadde sin faste halvtime med sosiale medier hver dag i påsken.
Hvor avhengig er vi av internettet?
Gjelder det å legge ut, lese om andre og ha dette syke blå lyset i ansiktet stadig? Har vi tid til langsom tid der vi snakker langsomt sammen der en lang tanke har rom for å utvikle seg.
Takke meg til ned mobil og internett fri sone i indre Vassfaret! 

Påsken kommer!

Bare noen dager igjen til Påske! Hva bringer den av fornøyelser, noen i Japan eller Israel, andre bare her i Norge. Og været skal bli ......... Ja, det var det da. Været! Været har vært underlig i år, nærmest vår eller dårlig høst gjennom vinteren. Nå er det kaldere på natten og snøen holder seg. Til helgen kommer det mer snø på gang. Tja, kan det hende det er gode muligheter for gode skiforhold der det er snø.
La oss håpe at der blir en god Påske der vi får godt vær og slik få gode påskeminner å leve på, enten det er i fjellet, skogen, byen eller andre steder!
God Påske!

Våren er kommet!

Vi dro opp på fredann, for et helgeskøtt i Vassfaret. Vi kom til Strøsdammen i sjutiden på kvelden. Skiene var smørt med isklister og litt voks over. Det var meldt varmt og så kaldt igjen. Trodde på skare og isete føre. Det var et lag med nysnø, mer voks og det fungerte godt. Vi hadde null grader. Vi tok veien ned på hallingsiden. Da fikk vi kortest vei i skogsterreng. Vi fulgte skutersporet nedover. Kom lett ned til Trytetjernsvelta, og så var det elva da. Det var noen få tvilsomme snøbruer. Så åpen elv. Først lengre nede fant vi en overgang. Det var litt tvilsomt, og den holdt. Vel oppe ved koia var det bare å grave frem døra, det var rast fra taket og det ble å hogge isen vekk for å komme inn. Inne var alt ok, ikke en mus som hadde gjort noe hærverk i år.
Lørdann opprant med mildvær. Ja, mildvær, det var 7 varmegrader og det steg. Det steg til maks 13,5 på det varmeste. Vi spente på oss skiene og tenkte oss rundt Trytetjern. En grei tur. Vi var obs på at et par skisko hadde skapt plager før. Litt ekstra såler og slikt nå. Det gikk et stykke og Nina kjente på plagene i skoene. Selv lånte jeg et par skisko, størrelse 42, et hakk for store. Kjente at de tok på hælene selv. Vi kjente at snøen var våt, skisporene fra dagen før var blitt store. Det var ikke den samme glien som kvelden i forveien. Oppe ved Strøsdammen valgte Nina å gjøre vendreis. Jeg fortsatte langs bredden av Strøen. Da jeg var på høyde med Fønhuskoia tok jeg veien over Strøen for å se om det var folk der. Det var det ikke. Tilbake og inn på Trytetjernsåsen.

Vakkert spill i skyer der jeg gikk. Inn på land igjen var det spor av orrfugl. Ikke uventet der på nordsiden av åsen. Trakk inn i bjørkeskogen. Fant spor fra før forrige snøfall og ikke minst noen ferske. Fem - seks fugl hadde vært der. Jeg fulgte sporene og det lettet en orre. Jeg fulgte åsen og valgte å stige opp i åsen. Det var mer spor og tydelig at reinsdyra hadde trukket over åsen. Et og annet sportegn etter elg, dog få. Egentlig ikke sett spor av elg å skrive om.
Jeg seg langsomt opp i åsen. Flere spor etter fugl. Så begynte jeg på nedstigningen. Gløpper i skogen og så et fint fall. Bare å slippe seg ut over hufs og staup. Rundt ei gran eller furu. Bråstopp, det var ingen lett vei videre. Så litt videre sideveis, før en ny åpning. Videre nedover, ny stopp. Trangt og staupete der på sydvestsiden av Trytetjernsåsen. Måtte ta et hopp ned over en stein før jeg kunne fortsette. Kom ut mellom avkjøringene til Velta. Slapp meg videre ned i lia til jeg fant egne spor ned. Der det var spor var det som lim under skia, våt snø gav ikke mye ekstra gli.
Nede tok vi en passe med ro, sjekket størrelsen på vannblemmene, før litt mat og ut på truger. Det ble en enkel tur ned til Suluvatnet og opp igjen langs med veien fra Suluvasshytta. Der fra Suluvasshytta og opp veien var det et enslig skispor. Hvor gammelt det var kunne vi ikke bedømme. Varmen smeltet harespor til størrelsen på bjørnespor og skispora var brede nok til å være gamle askeski.
Kvelden ble rolig, med unntak av vindkastene ute.
Refleksjon:
Underlig lite folk i Vassfaret - ikke et menneske å se, knapt et spor av andre. Det eneste var spor over Strøsdammen til de to hyttene der. Skispor på Strøen - gamle - ingen nedover dalen. Fra Reset går maskinlagde spor, er var det folk, hvert fall noen biler. Hva gjør latskapen med mennesker, gå på ski å ja, og da skal vi parkere ved siden av "trikkeskinner". Det kan gås fort og langt så lenge det er løyper. Å oppdage naturen laaangsomt og sette ditt eget spor, det gjør vi sjelden. Latskap! Kanskje, kanskje bare at urbaniseringen har tatt oss og vi har mistet kontakten med vår egen natur. Drøy påstand............. kanskje!
Søndann opprant som lørdann. Antydning til sol, vind og mildt. + 7 garder denne dagen også. Det steg raskt til 11. Vi hadde liten lyst til å utfordre vannblemmene så vi tok det rolig, ryddet og håpet på sol. Solen forble bak skyene. Vi valgte å legge skiene på pulken, ta på trugene og gå opp til Strøsdammen og bilen. Være hadde myknet snøen, den brast under trugene. Der den bar i går, brast det i dag. på turen opp kom det en regnskur som meteorologene lovet.
En god rolig helg i Mikkjels rike og uten at folk var påtrengende!

Fjerde omgang!

Siste helga i vinterferien (uke8), var vi igjen på farten inn på Finnskogen. Det var fjorten dager siden sist. Den gangen ble det arbeider inne som ble ferdigstilt. Vi hadde tid for en tur ut på truger også. Det var befriende å kunne gå ut i skogen, sige stille omkring. Helgen før hadde vi hatt en skareskorpe å bryte gjennom. Knasende  snø i det overflaten ble brutt. Denne helgen var det kommet snø. Da fløt vi stille omkring. Snøen dempet lyden fra skaren der 8 - 9 cm under trugene. Se spora av en og annen elg, hare og rev.

Ikke noen spor av det store rovdyret. Vi var inne i Vollerskogen og der er det tross alt rovviltgjerde omkring. Vi så ikke noe, dog det var beroligende å være der ute, kjenne sola stikke i ansiktet og bare være. Oppdage solen som skinte gjennom greiner, snø som smeltet på greinene og ble til dråper. Dråper som glitret i motlyset. Den enslige furua på hogstflaten eller skyene på himmelen.

Det var en god følelse å vite at vi hadde gjort oss ferdig med en del inne jobb og deretter tatt oss tiden til å oppsøke freden inne mellom furu og gran.

Denne helgen, altså for halvannen uke siden, dro vi opp på torsdagen. Det var godt å reise av gårde for å ha et par tre dager uten spesielle ting å gjøre, ok da, sette opp bålpanne. Det skulle vi kunne klare. Vi kom opp 19. februar til + 4 grader. Den gang jeg var ung, fornemmelse av å ha blitt voksen av å skrive slik, var det kaldt på Finnskogen. Ja, kaldt! Vi snakker ikke om 4 -5 minus. Nei vi måtte lengre ned på gradestokken. Minus 15 eller - 20 kunne vi oppnå. Alltid like spennende å se hva max/min gradestokken viste. Joda det hadde vært minus 35  i år også. Det var den gang jeg ar ung, nå hadde vi klart minus 19 i løpet av vinteren. Pingle! Vel, vi kunne ikke gjøre noe med det, det var å skli seg inn på 600 meter isete vei.
Fredagen kom og vi våknet til gråvær og samme varme vær. Snøen brånet, isen ble glattere av vannet og vi snek oss ut til riksveien og opp til Svullrya. Skulle skaffe grus for å strø. Slikt hadde de ikke, det skulle jo være kaldt og vinter. Vi fikk med oss litt veisalt. På leting etter grus opplevde vi en elg som skle seg over veien.

Vel tilbake så kom Nathalie, Nini og Henrik. Vi var ute resten av dagen, ned til sjøen, rundt om kring der nede med ski og truger. Isen var ganske spesiell. Snøen var smeltet, den hadde en liten isskorpe, og under var det bløtt. Vi snakker om en isflate vi ikke kunne bruke til å gå på ski, eller skøyter. I det hele tatt en merkelig vinter.

Vel oppe kunne vi lage en god snølykt og vi holdt på til det mørknet. Da kunne lykta tennes og vi gå inn.
Dagen etter ble det rigget bålpanne og opp til flere ulike sitteplasser. Vi lagde ikke noe permanent plass. Det får komme til våren. Da skal vi hente fem seks vindfall slik at vi kan lafte oss  benker omkring den bålplassen vi skal lage oss.
Det skal bli bra, spørsmålet er helt hvor vi skal lage til den plassen. Forslag?
I januar hang vi ut en kokosnøtt med fuglemat. Den hadde i liten grad vært besøkt. Denne helgen unne vi observere, kjøttmeis, blåmeis og toppmeis. Artig med besøk på foringsplassen. Vi får se om vi kan samle inn flere besøkende på denne lille foringsplassen. Musa så vi på bakken under. Den fikk seg en mat bit den og. Nå var den hvert fall på utsiden av hytteveggene!

Distinksjonen - eller - Carmen og en skoggangsmand

Distinksjonen, er også en overskrift! Lånt den av Pierre Bourdieu og hans analyse av det franske klassesamfunnet. Han jobbet etter tre dimensjoner, den økonomiske, den kulturelle og den sosiale dimensjonen. Du kan gjøre en klassereise på alle dimensjoner og ut fra der du er startet i livet, til der du er. Du trekker med deg visse grunnleggende trekk. De klarer du ikke viske bort, og de svekkes over tid, spesielt over generasjoner. 

Hvorfor denne innledningen? Tja, kan det ha en sammenheng med at jeg til 50-års gave fikk billetter til Carmen på Operaen. Rett derfra og til Lyngstua og Finnskogen. Akkurat og hvor er man selv i klassesamfunnet? Her er det mange muligheter. Klassereisen er jo flerdimensjonal i tre mulige akser. Har jeg så beveget meg? Ut fra Bourdieu har jeg reist et stykke på den kulturelle dimensjonen. Den knytter seg til utdanning og at man har beveget seg ut fra der en var i barndommen. En klassereise i den kulturelle dimensjonen og da kan en jo spørre om man var godt opplært i det "høy kulturelle" klassisk musikk og opera. Den var vel ikke den sterkeste og jaggu hang det igjen. Opera var og er en ny dimensjon, Joda som Bourdieu skriver så kan vi litt, kan nevne noen klassiske komponister og noen operaer. "that's it". 

Carmen var bra på sin måte, god sang og musikk, vi kjente jo til noen av de ulike partiene i operaen. Likevel var det ikke fritt, historien kjente vi ikke, og da var det å henge med i fortellingen, ikke alltid like lett. Fortellingen er også fremskrevet til tiden i Spania ved Francos fall. Det bidro til å ytterligere uklarhet. 

Vi fikk en kulturell opplevelse vi vil ha med oss i lang tid. Vi kommer nok til å oppsøke opera og teater igjen, og fortsatt vil skog og fjell trekke oss bort fra det. Ut der naturens egen symfoni spiller. Der vi kan kjenne på vinden som blåser surt i ansiktet vært, kjenne snøflakene smelte mot ansiktet, rett og slett at vi lever og er en del av naturen. Kjenne på mestringen i det å leve i pakt med naturen, ikke overstyre den. 

På Finnskogen var det fint denne helgen. Vi fikk tråkket oss en tur på truger, fulgte et elgspor til natteleie dens. Feide muselort fra peishylla, og la ut mer musgift og fortsatte prosjektet på hytta. 

God helg med andre ord!

Fortsettelsen kom

Jo, så var vi på Finnskogen igjen. Hovedfokus var å fortsette det arbeidet vi hadde startet. Kom opp på fredann til -8 og nysnø. Det var bare å gå i gang med forberedelser for det videre arbeidet. I løpet av kvelden blåste det opp, ble litt mildere og det kom snø.
Lørdagen fortsatte slik, og det kom litt snø til. Vi holdt på inne, jevnt og trutt. Det ene etter det andre ble gjort. Det førte til et langt sprang videre i det vi hadde startet. Sagt på en annen måte, i løpet av helgen ble et rom ferdig og det andre påstartet. Vi gav oss på søndagen og da var planen for neste helg klar faktisk. Opera først og så inn til finnskogen for å fortsette der vi slapp.

Ingen hvilehjem på noen måte og uten å komme oss ut, .... eller vi var nå ute og hentet ved.

Stille helg på Finnskogen!

Så kom en helg der vi hadde tid og kunne trekke ut til tynt befolkede områder. Vi tok turen inn til Lyngstua. Endelig en helg i fredens og naturens tegn, eller ....

Nå vi tok med litt håndarbeid, planen er å fornye hytta over litt tid. Så det var tanken på å prøve ut noen nye fager og slikt på noen skapdører. Lyngstua har interiørmessig stått stille siden 1972. På tide å forynge litt. 

Fredagen var varm og +3, lørdann var kaldere litt under null. Vi vurderte, og så begynte vi på lørdann å rydde det ene rommet, og vips så var en fornying godt i gang, og ut fra en tenkt plan. Og det var vel det som tok tiden denne helgen. 

Kom vi oss ut? Mmmmmm.... må jeg svare på det? Føret var med ca 25 cm snø, uten ski med oss. Truger, ja, og det var litt lite for det. Snø på isen. Vel vi kom oss ikke ut, og det gjorde vel ikke mye. Vi fikk gjort endel saker og ting vi hadde tenkt på en god tid. Det gav energi til kropp og sjel for det. Kommet i gang på noe vi har snakket om og det er jo godt å sette i gang. Så er det oppover igjen til helgen for å fortsette, videreføre og sluttføre det vi har påbegynt.

2015

Et år har gått og et nytt har kommet. Å se seg over skulderen for å se hva en har gjort det siste året er vanlig, og så lager en en haug med nyttårsforsetter. Noen skal trene mer, andre skal slutte å røyke osv. Etter å ha passert de femti og ser meg tilbake på siste året så er det noe som viser seg: Det har vært ulike fjell og skogturer. Det har vært venner og familie som har møtt sykdom og helseutfordringer. Selv har jeg og min kjære og våre barn skåret klar av det, selv om vi er berørt på ulik måte.

Det er viktig å se både opp og frem nå når året begynner, se hva en har gjort og ønske om å gjøre mer av. En kompis av meg sa da han fylte femti at det nå var "bånn gass med alt det som man har drevet med!"
Og det betyr? .........
Det er rom for å gjøre mer av friluftsliv. Flere turer inn i Vassfaret og mer "vidt omkring" på Finnskogen. Nyervervelsen - kano - må benyttes til å både utforske nye sider av disse områdene og flere til.
Det ble 10 små resymeer i 2014. Det siste som burde vært skrevet var fra en ren vedsjau på Finnskogen. Hvor mange blir det til i år? Det vil tiden vise, og jeg regner med at det blir noen flere i år.
Ønsker dere et godt tur år og at friluftsåret 2015 blir en gigantisk opptur - bokstavelig - for dere!