Vidt omkring!

Det ble et helgeskøtt aleine inne i Vassfaret. Kom noe tidligere inn enn vanlig, dog seinere enn tenkt. Turen ned til Trytebu gikk fort unna, henta vatn i elva og lag en enkel tursekk med fotoutstyr i og slang hodeløkta oppi og for ut døra igjen.
Tok strake vegen opp til Trytetjern, og videre opp til Venedokk. Venedokk er en gammal sæter i lia over Trytetjern. Da E og jeg var det i 2009 fant vi en bordbit hvor det var risset inn 1824. Det var den jeg var på jakt etter. Forfallet var komet langt for langt. Det å finne att bordbiten klarte jeg ikke, ba haugfolket flytte seg og løftet på en og annen stokk, grov i den råtne flisen nede i bygningsrestene. Jeg måtte gi meg. Jeg hadde en hjemvei og det skumret. Valg, rundt Trytetjern eller samme veien tilbake. Foto var baktanken og veien gikk til Strøen. Langs bredden fikk jeg et par gode bilder før jeg måtte starte på returen. Jeg la i vei på bredden, det lot seg gjøre å holde tempoet oppe en stund, Så ble det steinet og mer knudrete. Mørket seg inn over og fargene forsvant fra trær og lyng. Støkket en orrfugl i kveldsmørket. Fortsatte litt lengre inn i skogen, det var mørkere der inne. Kom over et far i lyngen. Et far etter der dyr og folk kan ha gått mange ganger. Faret forsvant enkelte steder. Det ble mørkere og mørkere omkring meg. Jeg kunne se stien, steiner og røtter. Det var bare å gå det synet til lot. Det lyste i vinduene på Fønhuskoia. Jeg tråkket i et høl, vant balansen og fortsatte på stien. Sparket bort i en stein. Glei på en rot. Skygger og kontorer var i ferd med å forsvinne helt i mørket. Faret gikk over ei lite myr for det igjen dukket in i skogen. Så kom det et lite gult lys foran meg. Det var folk og lys i den første koia ved Strøsdammen. Jeg fikk flat grunn under føttene igjen. Jeg valgte Hallingsida ned til Trytetjernsvelta. Der tok jeg frem hodeløkta. Det var nødvendig å se litt  i elvekryssingen og opp til Trytebu.
Lørdann starta tidlig, jeg var oppe tidlig og tok frokosten. Pakket sekken for en lang dag ute. Startet på Suluvasslia. Rett over veien fulgte jeg noen gamle drag og fant att den gamle koieresten som ligg der. To hjørner står att. Taket sammenrast og det er nok ikke lenge før skogen har tatt tilbake alt sammen.

Veien videre opp lia tok sin vanlige tid. Det stiger og skogen gjør at du svinger deg oppover små rygger og følger små drag. Støkket opp et par storfugl og en orrfugl. Der jeg kom inn på bekken var det bare å følge den til den krysser stien til Fjellvatnet. Der kunne jeg følge den videre. Rett føre stien støkket jeg to single stegger. Derfra var det bare å seile over Slafjell, 1100 moh. Da var stigningen fra 620 moh unnagjort. Derfra var det bare litt kupert.
Ved Fjellvatnet snakket jeg med et par fiskere, før jeg gikk over Brennatten på vei til Storaustetjenn.
Der var det rom for å ta en god pause i bakken. Kaffebålet ble nørt, vatn kokt og kaffen i koppen. Da hadde jeg passert en og annen lemen, død sådann. De lå gjerne på rygg og siden. Lot derfor være å drikke av bekker og tjern inne på fjellet. Saft i drikkeflaska og kokt vatn fikk duge. Jeg kunne legge meg tilbake på reinsskinnet. Vrengte skjorten av og kun nyte øyeblikket og solen som varmet. Det varte lenge nok til at det var bare å dra seg videre.

Jeg lot veien gå nedover stien mot Bjørke. Den følger bekken ned dalsiden. Bratt ja, dog det er brattere steder. Den svingte seg inn og ut mot bekken. Bekken rant nede i et lite juv. Der i stien var det mye lemmen å se, døden hadde inntatt de fleste. En og annen illsint for i lyngen, dog de var sjeldne i forhold til de andre. Jeg skulle innom Hansespranget og fant stien inn dit. Dit var det kort vei. Bygningene var så ymse. De to som er i bruk og det ene skjulet var i god stand. Den ene låven og fjøset var så som så. Også her er skogen å ta tilbake det menneskene bar bryt av jord. Trærne har funnet feste inne i bygningen, båsene for krøtra er der fortsatt, samtidig med at vestaveggen er i ferd med å sige ut. Det er bare nokre år til så er båser og gulv vekk, da har vi kun resten av veggene att. Og her var det at dramaet "Det burer morskt under fjellet" ble til for Mikkjel Fønhus. Uksen som stanget budeia til døde. Jeg hadde sett nok, tiden begynte å renne ut for dagen og enda var det lang vei hjem, tenkte meg innom hus før kveldsmørket kom i dag.

Jeg fulgte stien mot Bjørke att. Slo inn på stien nedover. Var innom det gamle bjønnehiet. Stien inn viste hvordan folk har valfartet dit inn. Der var det tråkk som det var motorvei inn til hiet. Hiet er imponerende i sin form. Gammel bjørnen i Vassfaret foretrakk steinhi. Grov seg og fant steingløpper de kunne bruke flere år på rad. Jordhi som dagens bjørner graver holder ikke på samme måte. Hiet nord om Strøen (brukt 08/09) har rast sammen. Steinhia holder fortsatt. Da jeg nærmet meg Bjørke kom jeg til et stikryss. Skilting til Skrukkefyllhaugen. Gamlestien til Berte. Valgte den, da slapp jeg veien. Stien var merket med blå bånd og blåmaling på tre og stein. Det var bare å følge det vage faret i lyngen. Kunne ikke være mange som har gått der, ut over de som har merket stien og jeg. Den positive opplevingen var at det var satt opp nokre skilt der det var noe gammel historie å fortelle som Fjølhyttimyri. Skrukkefyllhaugen var i ferd med å fremstå på nytt. Der har eigerne fått tillatelse til å bygge plassen opp att. Det tar seg flott ut og fint å se den gamle byggesikken i laftinga.

Derfra til Nevlingdammen var det vegen som gjaldt. Der var det grunnlag for å drikke seg utørst i elva. Gikk ut på dammen og klatret ned på berget nedenfor dammen. Fylte drikkeflaska, og fikk se damlekkasjen. Spruten stod opp fra en gløppe nederst i dammen. Opp på dammen og fram med kameraet. Flott en dusj fra dammen.
Uthvilt kan en ikke si, og så var det å ta hovedveien innover. Hovedveien er den gamle stien gjennom dalen. Stien gikk over Skjærberga og videre til Vassfarplassen. På veien støkket jeg en ny tiur, et fantastisk skue der den kjempet seg opp i luften. Jeg forlot Skrukkefylla kl 1610, passerte Vassfarplassen 1724. Derfra og opp gikk beina nesten av seg selv, vel jeg holdt beina i gang. Da jeg sjekket gps'en var det logget nær 27 km den dagen. Godt jeg droppet å gå utenom Nevlingkollen. Det hadde gitt en dryg dag.
God og sliten tok jeg turen opp til badesteinen og skylte dagens svette i elva.
Søndann startet litt seinere gitt. Kjente gårsdagen i kroppen og ordnet praktiske ting omkring Trytebu, før jeg tok turen over elva. Dagens riktig ærverdige tiltak var å merke stien fra Trytetjernsvelta og nedover. Stien fra Olssonheimen var lett å følge opp forbi Arnebu, Derfra og til Trytetjernsvelta er det mer så som så. Du kan se faret tror du. Derfor tok jeg meg tiden å gå stien nedover, med malingsspann og pensel i hånda. Merket meg nedover og stien var grei å følge ovenfra, værre nedenfra. Jeg fikk merket godt på de usikre partiene. På returen brøt jeg kvist så stien ble farbar igjen. Dagens gode gjerning.  Tillot meg et bad i elva, nå virket den varmer enn i går kveld. Sola stod høyt på blåhimmel.

Topp vær, topp turer og faret etter meg har funnet nye plasser å vises.

Høsten i sikte?

Vi kom inn i kveldingen, klar for et helgeskøtt i Vassfaret. Lyst fortsatt og det gav rom for å fikse matskapet før mørket kom. Musa hadde gnagd seg gjennom bakplaten på seinvinteren, nå er det rettet, med ny bakplate.
Det var mildt, vi nørte i omen likevel. det ble varmt ja, Trengs ikke fyre når det er 14 - 15 grader ute.
Lørdann var i siste bærplukkingsforsøk. Vi var seint ute etter molta, Litt for mange aktiviteter ihøst. Før vi stengte døra oljet vi benken, den trengte et strøk etter 2 år ute uten behandling. Vi strøk til skogs, tok en bakvei til spesialmyra vår. Vi hadde sett ut partier der det var godt med moltekart i juli. Vi gikk i høstskogen. Eneste skikkelige høst tegn var at enkelte bjørker var gulnet i tregrensa. Moltebladene var begynt å bli gule og røde, enkelte helt brune, visne. Fargene i lyngen begynte å slippe den grønne leten. Vi fulgte faret innover. Vi kikka etter gule molter, så ingen. Vi svinsa og svansa rundt om i skogen. Langs blaute bekkesig, langs elvi og over myrer. Vi så etter der vi hadde gått i sommer. Ikkje et bær å se. Det var litt merkelig. Vi la merke til at det syntes far i stien og over myrene. Kunne det ha vært folk? Kanskje, dog det var mer sau inni her enn folk. Dalstrima steig, etter hvert satte vi kursen inn mot myra. Det steig mer. Inn kom vi over en kant og ned til myra. Der fann vi nokre bær. Bærspannene kom fram.

Vi saumfor myra med blikket. Var ikke flere bær på myra enn de fire vi fann. På hovedmyra var det flere bær, dog ikkje meir enn at det holdt til en liten dessert. Hakket sjokolade, vaniljesaus og en touch av molte. Det var gule molteblader og myrgraset var gulnet. Kun noen få bær. Enten hadde det være folk der eller så var det bæra uhorvelig lite bær. Stikk motsatt av fjoråret. Sannelig godt at vi har bær i fryseren fra i fjor.
Nede att, var det litt forefallende, oljing av benken andre strøk og ikke minst plattingen. Den trengte en runde den også. Det var fem år siden jeg sauset den inn sist. Nå ny runde.
Søndann ble også brukt til litt vedjobbing. Søsterhjemmet var blitt leid ut, så ikke folk der. De hadde ikke lagt for vinduslemmene så vi smugtittet inn. Greit å rydde egen ved og holde det ryddig omkring Trytebu. Renset også grøftene ved stien inn til hyttene. Fint å ha nogenlunde tørr sti.

Neste helgeskøtt blir det atter en tur, tro hvor en skal legge leie da?