Avtalen med to kompiser var at vi skulle innover i Vassfaret siste helga i oktober. Snøen kom helgen føre. Etter flere telefoner til folk i Hedalen fant vi ut at vi lot ski være ski og satset på turstøvler og å kjøre inn. Helt inn. Da vi kom inn på Reset var det godt med snø i veien. Brøytet, vel det var fremkommelig og godt med høy bil og firehjulstrekk. Jo lavere i terrenget vi kom dess lettere ble det og mindre snø. Faktisk så var det flekkabart nede i dalen langsmed elva. Månen viste seg på himmelen og gav oss flott lys å gå i, ned til Trytebu.
Lørdann oprant med sol. Solen lyste opp Gørbuflagin. Vi snakket om to tur valg, et opp til Slasætra og innover fjellet, eller en ned via Øvre Grunntjern og så opp over Bringen før heimatt. Vi valgte oss turen over Bringen.
Vi fulgte stien att med elva. Der var det lett å gå. Der det normalt var bløtt, var nå frossent. Vi gikk med letthet nedover. Svingte inn og ut langs med elven. Det var en centimeter eller to med nysnø på den gamle. Det gjorde at vi kunne se etter spor. Vi så nå hvert fall spora av mår, mink, ekorn, orrfugl og storfugl på vår vei. Vi krysset noen elgspor. Turen ned til Øvre Grunntjern gikk lett.
Det ble kommentert at det var så stilt her inne. Ja, det er det. Kommantaren var etterfulgt av at det var jo ikke flystøy å merke. Det er kanskje det som er det gode med Vassfaret. Du er så langt unna ferdselsårer på land og til lufta at stillheten blir annerledes. Det er stille, og det er enten småfugl, vind og vær som skaper mest av støy. Det kan vi jo heller ikke kalle støy. Elvesjoet eller kjøttmeisen som plystrer i buskene er noe eget å lytte til.
Vi rigget oss til ved dammen på Øvre Grunntjern. Vi drakk vår solbærtoddy i solen. Muleposen kom fram og noe munngodt ble fortært. Så la vi veien gå over dammen og inn under Nedre Nevlinghaugen. Tok stien inn til Olssonheimen. Her var det mer snø og enkelte plasser brast skaren. Da vi kom til Fetjarbekken møtte førvinterutfordringene oss. Bekken var frossen, nesten. Stein og stokker over vatn var isbelagt, det under kunne du trø på. Sikret blaut på beina i så fall, om ikke støvla var av kategorien "Gå hvor hen du vil!". Vi karret oss over på noen stokker og isbelagte flater. Innom tunet på Olssonheimen. Der var det stilt. Kan ikke tenke meg det har vært folk der på lang tid. Vi dro att døra på stabburet. Ja stabburet heller nå bakover. Der skulle nok eierne gjort en jobb. De må gjøre noe med de stokkene som beina hviler på. Om det ikke gjøres innen rimelig tid vil det ramle i bakken. Det bør det ikke gjøre, Olssonheimen er tross alt den best bevarte plassen der inne i dalen og det ville vært for ille om stabburet gikk i kne.
Nåvel, vi holdt oss til stien og inn til Buvassfossen. Det er det jeg kaller fossen som kommer fra Buvasslie. Den hadde ligget i skyggen og med kjøla så var den en blanding av iss og rennende vatn. Det vil alltid renne vatn der, men her var blandingen vakker. Det var vatn som sprutet over stein og stokk, lagde sine formasjoner og kunstverk. Da vi stod der ved bredden på sørsida slo det meg; "dette har jeg ikke tenkt mye på, hvordan krysse elvene når steinene vi trør på om sommeren er islagte? Det var ikke en enda god plass å krysse på. Vi ramla nedover langs med Buvasselvi før vi fant en passende hassardiøs kryssing. J først og deretter jeg. Vi fikk et fraspark på grattesteinen for å lande på en stokk. Traff du ikke høgt nok oppe var stokken islagt. Det var bare å satse for fullt, og over kom vi. Da kunne vi gå opp og ta hele fossen i øyesyn.
Derfra tok vi lia opp mot Bringen. Var litt tvilrådig. Kryssingen av Strøselvi ved Øvre Trytetjernsvelta var jeg usikker på. Vi tok nå turen opp i høgda. Stigningen er rask og du merker pulsen slå i øra. Stillheten blir brutt av dine egne pulsslag opp den "kneika". Omtrent på toppen støkket vi en stegg. Den fartet rundt mellom graner og bjørk. På toppen der fikk vi snø til midt på leggen. Ikke et steg hvor skaren holdt. Tempoet ble holdt nede mens vi gikk mot Fesalskaret. Vel nede var det let å følge veien før vi stakk ned stien til Trytetjernsvelta. Her kunne vi konstatere at krysningspunktet var glatt. Ikke en stein som var uten is. Og isen kunne du ikke slå av med en stokk eller slikt. Det satt mer enn godt. Vi fulgte elva oppetter. J fant et sted å sette over. S og jeg gikk litt til. Ved hjelp av en stpkk mellom noen steiner fikk vi til et nytt krysningspunkt. Det er nok islagt nå så vi får satse på is og snøbruer til neste tur. Det ble en god og lang tur denne dagen.
Om kvelden kom kulda. Vi kom inn fredgen til minus tre, nå kølna det til minus åtte eller så. Det var lett å se dagen etter. Da hadde elva fått en issørpe og isdannelse der den fløt litt roligere. Den var i ferd med å lukke seg.
Vi tok en stutt tur på søndann. Det var langs med stien mot Strøsdammen. Var inne fossen og badesteinen og Benterud. Fabulerer om at den kan setters i stand. Tømmerkassa er god. kan trenges noe arbeid med bånnstokkene. Ellers ser kassa god ut. Kunne ha vært satt i stand slik at det kunne fungere som en nødbu. Vi tusla opp om Høgfossen. Attmed tømmermuren fann jeg et interessant spor av hjortevilt. Det var ikke rådyr, eller elg. Det var mindre og ikke så rundt som reinen har. Jeg antar det kan være spor av hjort.
Vi satte oss i bilen godt ute på ettermiddagen. Det var fortsatt klarvær og jeg antar det var siste gangen inn forbi Strøsdammen med bil for i år.
En takk til J og S for godt turfølge denne helga. Artig å få vist dem Vassfaret og det som trekker meg inn i de stille rolige mobilfriesonene du har der inne. 