Totalt antall sidevisninger

tirsdag 22. mars 2011

Inntrykk - fornemmelser av ro

Bildøra slår igjen, det blir stille. Lytter, hører at vatnet klukker borte ved dammen. Månen lyser opp Støen. Godt å høre vatnet starte på ferden ned elva fra Strøen. Det stanger mot trelemmene, før det velter over kanten og begynner på vegen ned dalen.

Det er stilt i skogen, fantastiske skygger og lysskimmer der vi går ned i natta til Velta. Det er en egen fornemmelse å vandre nedover i månelyset.

En helg med godt vær, rolig, ikke følk å se noen plass. Stilt vi gikk og brøyte løype til Slasætra og inn på fjellet. Spår ta orrfugl og rype så vi. Ei og anna hare, spora etter en storfugl som hadde landet i snøen og spora etter den der den hadde gått inn i småskogen. Den merkelige fornemmelsen av fred i sinnet og majestetiske ro i slikte trakter. Der vi mennesker blir litt små og kan gi oss hen til å betrakte landskap - åser og de små sportegna omkring oss. Her har måren hoppet. Den er det jevnlige spor ta. Det er mårtrakter flere steder der inne i Vassfaret. Det er med på å holde bestanden av skogsfugl nede. Nokre revespår, men ikkje mange ta dem heller.

Undelig godt å gå vannveien ned til Suluvatnet, tråkke løype, kjenne sveiten komme når en vart varm og .. nyte den langsomme tiiida. Det er forskjellen. Den langsomme tida som ikkje maser opp sinnet. For mange som sliter med den raske tida!

tirsdag 8. mars 2011

Vinterferie!

Gutta hadde vinterferie og avtalen var at vi skulle opp i Vassfaret noen dager. Vi satset på den siste helgen av vinterferien. VM i Oslo fikk være VM. Vi pakket og ordnet slik at vi kunne dra av gårde rett fra jobb torsdann. Vel, vi åt litt i heimen før vi satte oss i bilen. Vi var nok oppe ved Strøsdammen først da klukka var kommet til ti på kvelden.

Det var lett å gå vegen ned fra Strøen. Det hadde vært kjørt snøscooter så det var et fast underlag. Skogstadfolket hadde også holdt skisporet oppe. Derfor gle vi lekende lett nedetter veien. Først der vi bryter av vegen ble det litt snø å brøyte i. Ikkje mykje, og spora fra sist vi var her syntes godt. Det hadde ikkje kommet så mykje snø disse ukene.

Nede omkring Trytetjernsvelta var det ro som vanlig. Ikke spor av folk, noen enkle dyretråkk, men heller ikkje det overveldende. Svartomnen ble nørt, og alle andre oppgaver vart ordnet. Det va gødt å være inne att.

Morgonen etter opprann med gløtt av sol. Vårt lille prosjekt for dagene var å gå til Blåfjell. Fra Domfet er det løpye så kom vi oss opp dit ville turen vær grei. Så vi satte kursen ned forbi Suluvasshytta. Var ikke innom, men møtte mor-Skogstad da vi gikk opp løypa vår langsmed Suluvatnet. Det var lite som tydet på at nokon hadde brukt den no særlig etter at vi gikk spor til Dreparhølen. Mor-Skogstad fortalde dei hadde vøre på Olssonheimen og at det var spor bort dit. De hadde da gått vannveien ned til utosen.Vi fortsatte på vårt spor og litt ovafor utosen krysset vi vatnet og be på veien bort te Olssonheimen.

Spora fulgte elvi, kryttet litt inn og ut og ved bekken brøt den av og opp til garden. Der oppe var det bare å klargjøre for stigningen til Domfet. Vi har gått vegen ned om summaren. Det er bratt, så vi satte på feller. Det var langfell for to og je hadde laga meg en kortfellvariant. Det begynte bra. Man kortfellenen mine fungerte ikkje. Jeg hadde ikkje lagt på nytt fellelim slik at de lønsa fra skia. Det gjorde det krevande å ta dei bratteste partiene i stien. Vi fann stien, så seg vi ned til elveleie, før vi fann att stien. Stien ligger der som et rett band under grantrea. Bratt opp mot Brennatten og Benkan. Like bratt ned mot dalbotnen og elvi. Det gikk oppover. Simon gikk lett, han hadde langfell. Jeg kom halsende til slutt. Vi fann det riktig å bryte av og ta oss en god pause oppe i lia. Det blei bålkos, varmt drikke og grilling av pølser. Ideen om Blåfjell ble skrinlagt. Årsaken var todelt. Felleløsningen fungerte ikke og stigningen opp til Domfett i sommerstien ble antatt for krevende.

Ned att til Olssonheimen var det meir enn morsomt. Stien gav lite mulighet til å holde att. Det var bare å la skia gå nedover og stoppe opp der det lot seg gjøre. Det gikk over både stokk og stein ned stien. At vi hadde gått opp samme sted gjorde at snøen bremset mindre enn den kunne og ned til Olssonheimen var vi på et blunk.

Kvelden gav ro i sinn. Den enkelte kun drive med sitt, las, gjorde i stand nye trugebindinger, flikket på noe som skulle rettes opp. Ingen mas om TV eller noe som vart styrt av klukka.

Dagen etter fann vi det best å legge opp til en kjent anna tur. Vi snakket om Surtind om været tillot og så for oss ruta via Slasætra. Gutta ville ha feller på so det fikk dem. Fra veidele var det bare å begynne jobben. Ikkje en sjel som hadde vært på Slasætra siden tidlig høst. Kun ett og annet spor krysset vegen. Det ble en god dags jobb å tråkke spor opp vegen. Vi byttet på å gå først. De med langfell hadde godt feste og lett å tråkke. Skia mine var best der det var flatlende. Ellers søkk de i så langt at festesmørningen ikke fikk tak. Jeg tok jobben som andretråkker det meste av vegen. Vi holdt det gående, i en halvtime, og en ny halvtime. Det vi har gått på timen før ble halvannen, det ble to det ble sågar to og en halv før vi kom til siste lille svingen før det åpner seg til sætervollen.

Vi runder inn på sætervollen. Til venstre for oss i kanten mot bjørkeskogen letter en orrhøne opp av dokk. Vi stopper og ser, så går det tre til og litt etter to nye. På den andre siden av sætervollen, der skogen kommer ned til lettet enda to. Kan undres hvordan de siste to hørte at de andre lettet og at vi var der på sætervollen. Vi tok oss litt tid der oppe på Slasætre. Je var oppom Slakollen. Dit opp lettet en stegg nedfor meg. Slakollen var nesten blåst bar. Lite snø at og berget stak opp. Har sett det får på de kanter at toppene er blåst bare for snø. Vi leikte litt på ski ned over sætervollen før vi tok leie ned der vi kom fra. En fin nedkjøring er det ned fra Slasætra. På vegen ned til oss sjølve møtte vi folk. En familien som hadde vært på besøk nede i Suluvasshytta.

Søndann var like ens med været overskyet og mildt. Det var ikke vær for å gjøre så my. Vi rydde oss ut og tok ei snartur oppom Benterud og i granskogen. Skulle se etter mårspor og storfugl. Der på Benterud skremmer vi opp ei storfugl. Ut fra spora å dømme ei røy. Litt lengre oppe i skogen ser vi spør av en mår, antar vi. Ellers er det stilt i skogen. På vegen oppatt til bilen støkker vi en storfugl. Simon mente det var en tiur, han virket svart i leten. Heilt oppe ved Strøsdammen finner vi spor som krysser skistolpa. Parvise bein med lenge hopp mellom. Det var sikker mårspor, kanskje de nedenfor var røyskatt. Spora her var heilt sikre.

Med vemod er helgen over. Roa disse dagene, slitet med å tråkke spor og glede over å opplevelser av fugl i skogen har vært med på å lade batteriene.